Abstract
I denne oppgaven gjennomfører jeg en analyse av hvordan selvet fremstilles i Mary MacLanes selvbiografiske verk I Await the Devil’s Coming (utgitt under tittelen The Story of Mary MacLane). I 1902 fikk 19-årige MacLane publisert et dagbokslignende verk med nedtegnelser fra tre måneder av hennes ørkesløse liv i den lille gruvebyen Butte, Montana. Hun skriver åpent om sin mistillit til Gud, avskriver ekteskapsinstitusjonen, kjemper for en menneskelig, kroppslig tilstedeværelse i verden og søker lykken – med djevelens velsignelse. Jeg vil i denne oppgaven undersøke hvordan MacLane bruker selvbiografien som en plattform for protest, ved å aktivt skrive seg vekk fra det borgerlige subjektet og idealet for kvinnerollen. Den kontroversielle og provokative utgivelsen skapte store overskrifter og høye slagstall. MacLane ble elsket og hatet, men raskt glemt, og visket ut av historiebøkene. Hvorfor hadde og har dette verket en slik suggererende og provoserende effekt på leseren? Mitt utgangspunkt er en hypotese om at MacLane bruker litterære og retoriske virkemidler for å skape sitt eget selvbekreftende litterære etos. Videre analyserer jeg hvordan hun utnytter dagboksformatets fragmenterte form som mulighetsrom for å skrive frem et kontrært selv. Dette er et format som nettopp inviterer til å eksperimentere med den litterære selvfremstillingens fenomenologi. Jeg undersøker noen av verkets forskjellige metoder for å skape et selv, og drar veksel på perspektiver fra filosofi (fenomenologi), kjønnsteori og litteraturteori om selvskriving. Jeg foretar en kjønnsfilosofisk lesning, men setter verket som singulært estetisk fenomen i forgrunnen. Analysen vil være tekstnær, men vil også dra veksel på historisk orientert perspektiv som nødvendig innramming for å forstå MacLanes selvfremstilling.