Nederlag for rusreformen?

Abstract

Rusreformutvalget ble nedsatt av Solberg-regjeringen i 2018 og anbefalte å avkriminalisere bruk av narkotika. Vi plasserer reformforslaget i en historisk kontekst og belyser debatten med vekt på hvordan forskning ble brukt i prosessen. Materialet er høringsuttalelsene som ble levert inn (N = 247). Norsk narkotikapolitikk er tuftet på visjonen om et harmonisk samarbeid mellom helse, sosial og justis. Forskere fra «den samfunnsvitenskapelige opposisjonen» advarte imidlertid fra 1970-tallet mot kriminaliseringens kostnader som tvangsmiddelbruk og stigmatisering. Men kritikken fikk først politisk kraft da brukerorganisasjonene vokste frem etter år 2000. I høringsrunden var tvang og stigmatisering begrunnelser for reform fra brukerorganisasjonene. Politiet og påtalemyndigheten var negative til reformen, som de mente kunne bidra til økt bruk av narkotika. Reformtilhengerne hevdet at kriminaliseringens forebyggende effekt var for usikker til å rettferdiggjøre kriminaliseringen, gitt de negative konsekvensene for brukerne. Motstanderne mente at usikkerheten talte imot å avvikle kriminaliseringen, gitt muligheten for økt bruk – en bekymring som ofte er underbygget med henvisning til forskere ved Folkehelseinstituttet. Det var få referanser til forskning rundt kriminaliseringens kostnader av den typen den samfunnsvitenskapelige narkotikaopposisjonen i sin tid sto for. Derimot støttet de som ønsket reform seg til uttalelser fra ulike FN-organer, som Verdens helseorganisasjon, samt Den europeiske menneskerettighetskonvensjon.