Språkferdigheter x Emosjonssosialisering = Selvregulering? En kvantitativ studie av betydningen av språkferdigheter og pedagogiske lederes emosjonssosialisering for barnehagebarns evner til selvregulering, i et flerspråklig utvalg.

Abstract

Bakgrunn: Tidlig barndom er en periode for rask læring og utvikling, og forskning har illustrert hvor viktig tidlige erfaringer er for barns utvikling, på både kort og lang sikt. Evnen til selvregulering anses som en av utviklingsoppgavene med størst betydning i et barns tidlige liv, og er avgjørende for tilpasning og fungering på mange områder, også senere i livet. Av den grunn er det av betydning med økt kunnskap om hvilke faktorer som kan påvirke barns utvikling av selvregulering. Hovedmålet med den gjeldende studien er å undersøke sammenhengen mellom barns språkferdigheter og deres evner til selvregulering, samt hvordan pedagogiske lederes støttende og ikke-støttende emosjonssosialisering virker inn på denne sammenhengen. Metode: Denne tverrsnittstudien benytter data innhentet gjennom forskningsprosjektet Språksterk 1-6. Utvalget består av 555 barnehagebarn i alderen 26 til 57 måneder, hvorav 70% oppgis å være flerspråklige. Datamaterialet omfatter responser fra pedagogiske ledere (N = 212) på skalaene ASQ:SE og TRAS angående de deltakende barnas selvreguleringsevner og språkferdigheter. De pedagogiske lederne besvarte også skalaen CCNES om emosjonssosialisering, med utgangspunkt i sine egne emosjonelle reaksjoner overfor barnehagebarna. Resultater: Analysene avslørte en signifikant sammenheng mellom barns språkferdigheter og deres evner til selvregulering, i tråd med tidligere forskning. Den gjeldende studien fant derimot ingen signifikante hovedeffekter av pedagogiske lederes emosjonssosialisering eller moderasjonseffekter på sammenhengen mellom barns språkferdigheter og evner til selvregulering. Støttende emosjonssosialisering tenderer derimot mot en svak beskyttende effekt, for barn med lave språkferdigheter, der høy støttende emosjonssosialisering henger sammen med en svak økning i selvregulering. Denne tendensen er dog ikke signifikant. Resultatene tolkes i lys av den bioøkologiske utviklingsmodellen, tidligere forskning, samt den flerspråklige konteksten utvalget stammer fra. Konklusjon: Resultatene støtter opp under tidligere forskning som indikerer en sammenheng mellom språkferdigheter og selvregulering. De ikke-signifikante, men svake tendensene, til en moderasjon av støttende emosjonssosialisering på sammenhengen mellom språkferdigheter og selvregulering, indikerer et behov for mer forskning på barnehagelæreres betydning for barns selvreguleringsutvikling. Den gjeldende avhandlingen belyser samtidig viktigheten av å gjennomføre studier i flerspråklige utvalg, i forsøket på å øke forståelsen for kompleksiteten knyttet til barns selvreguleringsevner.