Utdanning til kunnskapsbasert politiarbeid: Politihøgskolen som sosialiseringsagent

Abstract

Dette er en studie om politistudenters kunnskapssyn og deres forhold til det kunnskapssynet som formidles i politiutdanningen. Studien synliggjør hva som bringer studenter til politiutdanningen, hvilke krefter som virker på dem underveis i studietiden, hvordan de posisjonerer seg, håndterer og tolker studiene og de fellesskap som rammer studiene inn, og hvordan de ser på seg selv og fremtidig yrkeskarriere. Studien tematiserer politiutdanningen, politiarbeid og politistudenter, de fellesskap studentene inngår i og hvordan de posisjonerer seg i forhold til andre, som enten grupper eller kategorier av andre. Politistudenter kommer til utdanningen med en oppfatning om seg selv som utpregede praktikere, som gir sin tilslutning til praktisk kunnskap – og gjør det på en slik måte at de setter den praktiske kunnskapen opp mot hva det betrakter som teoretisk kunnskap. Konflikten mellom praktisk og teoretisk kunnskap går som en rød tråd gjennom avhandlingen. Jeg har undersøkt om politistudentene har erfaringer som fremmer dette motsetningsforholdet, ved å benytte både kvalitative og kvantitative data. Jeg har undersøkt deres forhold til lærere, veiledere, instruktører, «kollegaer» fra praksisstudiene og medstudenter og forsøkt å peke på hvem sosialiseringsagentene er. Medstudenter og politiutdannet personell er dem politistudentene selv ser på som de viktigste sosialiseringsagentene, men jeg finner at de sivile lærerne også spiller en viktig rolle. Jeg stiller spørsmål om hvilke effekter som er sterkest i dannelsen av politistudentenes kunnskapssyn: rekrutteringseffektene eller sosialiseringseffektene. Svaret er at begge effekter er viktige – ikke minst hvordan disse effektene virker på hverandre. Politihøgskolens ambisjon og politiets offisielle kunnskapssyn er at forskningsbasert, akademisk kunnskap og politiets erfaringskunnskap sammen skal danne standarden for hvordan norsk politi skal jobbe. Politistudentenes kunnskapssyn bryter med det offisielle kunnskapssynet. De setter den praktiske erfaringskunnskapen opp mot den akademiske kunnskapen. Dermed motarbeider politistudentene Politihøgskolens doble ambisjon, om både å skape praktisk dugelige og akademisk (ut)dannede politikandidater. Studien benytter seg først og fremst av kvalitative intervjuer og er en longitudinell undersøkelse. Jeg har fulgt et årskull politistudenter gjennom alle tre studieår. Den kvalitative empirien er supplert med kvantitative data.