"Hvem i helvete kommer nå?" Kriminalomsorgsarbeid i en ekstraordinær kritisk situasjon

Abstract

Denne avhandlingen handler om kriminalomsorgsfaglige veivalg og arbeidspraksiser i en ekstraordinær kritisk situasjon, nærmere bestemt fengslingen av Breivik på Ila fengsel og forvaringsanstalt (Fengslingen) få dager etter terrorangrepene 22. juli 2011. Mitt anliggende har vært å studere hvordan norsk kriminalomsorg håndterer slike utfordringer, og jeg har nærmet meg fenomenet gjennom en casestudie av Fengslingen. Et sentralt poeng i avhandlingen er at Fengslingen representerte noe helt nytt, noe norsk kriminalomsorg ikke hadde håndtert før. Fengslingen var noe utenfor forståelseshorisonten til fengselslederne og fengselsbetjentene på Ila, en ukjent størrelse som det ikke fantes noe beredskap for og som det måtte finnes nye løsninger for umiddelbart. Det er disse innovasjonene denne avhandlingen handler om. Fengslingen var et brudd med norsk kriminalomsorgspraksis og betjentkultur som fokuserer på å endre og rehabilitere innsatte og på å balansere omsorg og kontroll. I Fengslingen derimot, var det sentrale å få på plass og holde en sikkerhetsmessig forsvarlig struktur. Hovedfokuset var å betrakte Breivik som en sikringsrisiko og sørge for at terroristen ikke fikk skade seg selv slik at Norge fikk et rettsoppgjør med Breivik. Han skulle heller ikke få fortsette volden og skade personell i fengselet, eller rømme for så å fortsette volden slik han gjorde 22. juli 2011. At Fengslingen var sikkerhetsmessig forsvarlig var derfor ansett som helt nødvendig for samfunnssikkerheten og hovedprioriteringen i arbeidet på Ila. Avhandlingens hovedbidrag er dette sikkerhetsfokuset der utviklingen og definisjonen av begrepet ‘en ekstraordinær kritisk situasjon i et fengsel’ er sentralt. De fleksible løsninger og standardiseringen Ila iverksatte i Fengslingen kan forstås som et forsøk å «temme» det ukjente og usikre de sto ovenfor.