| dc.description.abstract | I denne masteroppgaven undersøker jeg motstandskvinnenes plass i den norske minne- og krigslitteraturen, gjennom å fordype meg i Wanda Heger og hennes selvbiografi og dokumentarroman Hver fredag foran porten (1995), skrevet i samarbeid med Guri Hjeltnes. Skjevfordelingen mellom kvinner og menn i denne typen litteratur, til fordel for mennene, er et viktig utgangspunkt for oppgaven, og problemstillingen jeg jobber ut ifra lyder som følger: Hvilke grep Heger har tatt i bruk for å fortelle sin historie gjennom litteratur, og hvordan fungerer boken som vitneskildring og krigserindring? Som teoretisk grunnlag har jeg blant annet valgt å redegjøre for selvbiografi og dokumentarroman, vitneskildringer og vitnesbyrd, og hva det vil si at et samfunn har et kollektivt minne om andre verdenskrig. Jeg analyserer så hvilke narratologiske grep Heger og Hjeltnes har gjort i fremstillingen av Wandas historie. Jeg analyserer også hva retorikk, med fokus på etos, har å si for en skriftlig fremstilling av et vitnesbyrd, som fram til bokens utgivelse har vært en ukjent del av krigshistorien. | nob |