| dc.description.abstract | I masteroppgaven min analyserer jeg Tove Janssons roman Solstaden (1974) i lys av tverrfaglig teori om alderdom, individualitet og hva som kjennetegner et godt liv. Handlingen i Solstaden er lagt til byen St Petersburg i Florida i USA og handler om de eldre menneskene som bor på gjestehuset Butler Arms. Problemstillingen min har vært: Hvordan fremstilles eldre i Solstaden? Særlig har jeg undersøkt hvorvidt de eldre fremstilles som individer eller ikke. Et av de viktigste funnene i analysen er at det ikke holder å bosette de eldre fiksjonsfigurene sammen, for å danne et fellesskap. Det er ikke gitt at eldre blir venner med hverandre, bare fordi de deler aldersgruppe. Omstendigheter som personlighet og sosioøkonomisk bakgrunn spiller også inn, når vi danner vennskap. Dette er et eksempel på hvordan Solstaden fremstiller individet bak alderdommen, det alderløse mennesket. Samtidig finner jeg flere stereotypiske fremstillinger av eldre og alderdommen i romanen, som kan kobles til Robert N. Butlers begrep alderisme. At Solstaden både fremstiller individene bak alderdommen, og stereotypiene om den, finner jeg mulig fordi fortelleren beveger seg mellom en intern og ekstern fokalisering, som gir to ulike effekter. I avslutningen vil jeg, med støtte i Viktor B. Sjklovskij begrep om underliggjøring, argumentere for at denne ironiske fremstillingen bekrefter alderismens eksistens, men samtidig avkrefter den, og at dette kan ha en bevisstgjørende effekt på leseren. Oppgaven starter med en innledning der jeg begrunner prosjektet mitt og redegjør for problemstillingen. Deretter tar jeg for meg anmeldelser av Solstaden i Sverige, Finland, Norge og USA og tidligere forskning på og annen resepsjon av romanen. I kapittel tre legger jeg frem metoden min og teorien jeg benytter i analysen, før oppgavens hoveddel, analysen, kommer i kapittel fire. I avslutningen vil jeg først drøfte hvorvidt Solstaden fremstiller fiksjonsfigurene som typer eller individer, før jeg oppsummerer og gir min konklusjon. | nob |