Forsvarssjefens kamuflerte soldatidealer. En retorisk analyse av Eirik Kristoffersens bidrag til å konstituere idealsoldaten

Abstract

Oppgaven er en retorisk analyse av forsvarssjef Eirik Kristoffersens bok «Jegerånden» (2020). Målet med analysen er å finne ut hvilket soldatideal Kristoffersen bidrar til å skape. Jeg undersøker tre forhold – hvordan gode soldater bør forholde seg til fienden, autoriteter i Forsvaret og landet de skal forsvare. Analysen er forankret i konstitutiv retorikk, en teori om hvordan vi skaper og opprettholder fellesskap gjennom språklig praksis. I analysen finner jeg at Kristoffersen bidrar til å konstituere tradisjonelle krigeridealer i alle de tre forholdene jeg undersøker. Soldater bør behandle fienden som en arg motpart, være lydige og ha en nasjonalistisk grunnholdning, ifølge Kristoffersens språklige praksis. Dette til tross for at han mener å hevde at gode soldater ikke er hevngjerrige og at de bør ha «mot til å si nei», i tillegg til at han målbærer postnasjonale idealer for Afghanistan. Derfor argumenterer jeg for at Kristoffersen fører en språklig praksis som ikke er i tråd med egne uttalte idealer. Et vesentlig bakteppe er at Kristoffersen henvender seg til et allment publikum med Jegerånden, og det er slett ikke sikkert at de rådende verdiene i sivilsamfunnet fremmer militær slagkraft. Kristoffersens språklige praksis kan dermed forstås som en retorisk løsning på et paradoks der Forsvaret er nødt til å være brutale for å beskytte et sivilsamfunn som trolig ikke vedkjenner seg denne nødvendige brutaliteten. Kristoffersen bidrar dermed til å konstituere et ideal der fremragende soldater bør trakte etter tradisjonelle krigerdyder, samtidig som de trolig skal være lavmælte om de nødvendige idealene utad.