| dc.description.abstract | I mai 2020 vedtok Stortinget flere endringer i bioteknologiloven, og tillot en utvidet bruk av bioteknologi for en større andel av befolkningen. De fosterdiagnostiske endringene innebar å gi alle gravide rett til tidlig ultralyd, og å gjøre blodprøven NIPT til et offentlig tilbud for gravide over 35 år. En forutsetning for at endringene skulle bli vedtatt var for flere politiske partier, råd og instanser at man ivaretok retten den gravide har til å ta et selvstendig og informert valg. Samtidig viser tidligere undersøkelser av gravides erfaringer, i tillegg til historier fra gravide både i Norge og i andre land, at helsepersonell ikke nødvendigvis etterfølger prinsippet om en nøytral tilnærming. Det er gjort få undersøkelser av fostermedisineres egne perspektiver på fosterdiagnostikk, og vi har lite kunnskap om hvordan denne gruppen vurderer konsekvensene de nye fosterdiagnostiske tilbudene har for pasientene de møter. Denne oppgaven tar derfor utgangspunkt i ti kvalitative intervjuer med fostermedisinere ansatt ved ulike sykehus i Norge. Oppgaven undersøker deres tanker om utvidet bruk av fosterdiagnostiske tester, og hvordan de opplever og forhandler sin egen posisjon i møte med de gravide. Oppgaven viser hvordan informantene utviser en refleksiv ambivalens når det gjelder spørsmålet om utvidet bruk av fosterdiagnostikk. De peker både på positive konsekvenser av at testene har blitt mer tilgjengelig, samtidig som de også peker på at det kan ha uheldige konsekvenser for de gravide personlig og samfunnet generelt. Oppgaven diskuterer videre hvordan informantene navigerer mellom det som viser seg å være to posisjoner det er utfordrende å kombinere; medisinsk ekspert og nøytral formidler, og hvordan informantenes tredje posisjon; bæreren av dårlig nytt, kan tolkes som en forklaring på hvorfor de i noen tilfeller kan bli oppfattet som førende. | nob |