| dc.description.abstract | Formål og problemstilling: Tidligere rapporter og undersøkelser peker i retning av at barn med psykiske lidelser og familiene deres har varierte erfaringer i møte med barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP). Andelen barn og unge som diagnostiseres med en psykisk lidelse har økt de siste årene, og blant tilfellene som henvises til BUP, er mistanke om ADHD den vanligste henvisningsårsaken. Formålet med dette prosjektet er å få et innblikk i og en forståelse av hvilke erfaringer foreldre til barn med ADHD har når det gjelder kommunikasjon og samarbeid med BUP. Mer spesifikt har jeg hatt et ønske om å undersøke foreldrenes opplevelser av møtet med systemet, samt hvordan de føler seg møtt og ivaretatt i løpet av prosessen. Med utgangspunkt i foreldreperspektivet har jeg forsøkt å besvare følgende problemstilling: Hvordan opplever foreldre til barn med ADHD samarbeid og kommunikasjon med BUP? Metode: For å besvare oppgavens problemstilling er en kvalitativ forskningsmetode benyttet, med en vitenskapelig forankring i fenomenologien. Totalt ble det gjennomført seks semistrukturerte intervjuer, der fem av disse inngikk i det endelige utvalget. Tilnærmingen til datamaterialet var både induktiv og deduktiv, hvor stegvis-deduktiv induktiv metode ble benyttet i kodingsfasen og for å utarbeide fire hovedtemaer og tilhørende undertemaer (Tjora, 2021). I den videre analysen ble tre fortolkningskontekster for mening, selvforståelse, kritisk forståelse basert på sunn fornuft og teoretisk forståelse, benyttet som meningstolkende verktøy (Kvale & Brinkmann, 2015). Resultater: Resultatene fra denne studien viser at foreldrenes erfaringer med fagpersonene i de mellommenneskelige møtene stort sett er gode, men at de systemiske rammene fagpersonene arbeider innenfor, begrenser handlingsrom og muligheter for å utføre arbeidsoppgavene på en tilfredsstillende måte. Foreldrene har stått i en krevende hverdag over lang tid, preget av bekymringer for barnets fremtid og stigmatisering fra andre i det sosiale nettverket. Noen stiller derfor spørsmål ved sin egen egnethet som foreldre. Flere opplever veien inn til BUP som kronglete, og erfarer systemet som uoversiktlig og vanskelig å navigere seg i. Etter stilt diagnose har foreldrene behov for tett og hyppig oppfølging, men savner en mer tilgjengelig tjeneste, personalstabilitet, utprøvelse av alternative tiltak parallelt med medisinering og et bedre samarbeid med andre instanser. De fleste foreldrene trekker frem viktigheten av egeninnsats for å sikre fremgang i prosessen, et ansvar som oppleves belastende i en allerede utfordrende livssituasjon. Fagpersonenes kompetanse vurderes som høy, og den største andelen av foreldrene opplever stor forståelse fra og tillit til enkeltmenneskene de møter på BUP. Samtlige føler seg tatt på alvor, men allikevel rapporterer flere at de ønsker å involveres og medvirke i større grad i forbindelse med barnets behandling. Konklusjon: Funnene i dette prosjektet indikerer at barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk er en viktig instans for foreldre som har barn diagnostisert med ADHD. Samtidig peker funnene i retning av at tjenesten kan forbedres på flere områder, slik at hjelpen som tilbys er bedre tilpasset barnets og foreldrenes behov og situasjon. Foreldrene ønsker mer informasjon om diagnosen, hvilke rettigheter de har og hvordan systemet fungerer. De trenger også tettere og hyppigere oppfølging på initiativ fra BUP, og savner igangsettelse av flere parallelle tiltak i tillegg til den medikamentelle behandlingen barnet blir tilbudt. Det er behov for bedre medvirkningsmuligheter, samt en mer tilgjengelig tjeneste og bedre koordinering av de sammensatte tjenestetilbudene, hvor ansvarsfordelingen tydeliggjøres i større grad. | nob |