Abstract
Museer formidler kunnskap, og når man går på museum forventer man gjerne at det man ser er sannheten. Samtidig er det vanskelig å skulle fortelle hele sannheten, med alle forbehold og hele konteksten. I denne oppgaven har jeg forsøkt å belyse hvordan museene håndterer denne balansegangen i én del av formidlingen. Museene Maihaugen, Norsk Folkemuseum og Skansen er alle helt eller delvis friluftsmuseer. I det daglige formidlingsarbeidet bruker de kostymer som i større eller mindre grad etterlikner historiske draktskikker i det daglige formidlingsarbeidet. Oppgaven er en undersøkelse av hvordan disse museene forholder seg til autentisitet i denne kostymebruken. Hovedfokuset ligger på arbeidet som gjøres på kostymeavdelingene, men også delvis i formidlernes bruk av kostymene i praksis. Undersøkelsen bygger på observasjon av kostymebruken, besøk på kostymeavdelingene og fire intervjuer med ansatte på museene. Tre av informantene er ansatte på hver sin kostymeavdeling, den siste er formidler på Skansen. Kostymebruken på de tre museene har røtter tilbake til de tre museenes første år – til da folkedrakter var i flittig bruk på museene. I løpet av årene har denne draktbruken utviklet seg til dagens kostymebruk. Kostymeavdelingenes tilnærming til autentisitet er formet av en rekke forskjellige faktorer, noen av dem så alminnelige ting som økonomi og tidsbegrensninger. I tillegg kommer kunnskap om håndverksmetoder og tilgang til materiale, hensyn til formidlerne som skal bruke plaggene, og hva plaggene selv skal formidle. Som regel påvirker alle disse faktorene kostymeproduksjonen i større eller mindre grad. Det er også særlig to aspekter ved kostymebruken som skiller seg ut. Det ene er en gruppe kostymer som brukes på tvers av de tidsmessig og geografisk inndelte miljøene på museene, og som forholder seg til autentisitet på en ganske annen måte enn de øvrige kostymene. Det andre aspektet er folkedraktenes rolle i kostymebruken som representasjon for gammel draktskikk, men uten normene og tradisjonene for bruk som utgjorde en sentral del av folkedraktskikken da den var levende.