Mellom politisk debatt og kritisk diskusjon: En samtaleanalytisk og retorisk undersøkelse av NRKs "Ueinig" i lys av normer for god debatt- og diskusjonspraksis

Abstract

Diskursen om "tonen" i det offentlige ordskiftet har vært preget av misnøye over tid. NRK har ved flere anledninger forsøkt å endre dynamikken i norske debattsendinger ved å lansere programmer og formater som tar sikte på å bedre debattklimaet. Fjernsynsprogrammet Ueinig (2022) er seneste eksempel på dette. Med lanseringen er det naturlig å stille seg spørsmålet om hvorvidt programserien faktisk kan føre til et mer tilfredsstillende debattklima. På bakgrunn av dette har jeg undersøkt hvilke normer som kommer til syne i programmet. Ved å benytte en kombinasjon av samtaleanalytisk og retorisk tilnærming til problemstillingen, har jeg studert et sett samtalesekvenser orientert rundt programleders reformuleringer og identifisert hvilke normer som kommer til uttrykk i en episode av Ueinig. Disse normene har jeg så diskutert i lys av etablerte forestillinger om god debatt- og diskusjonspraksis. Normene er identifisert på bakgrunn av publikums tilbakemeldinger på tidligere fjernsynsdebatter, teori om fornuftig uenighet og kritisk diskusjon, samt Jürgen Habermas’ demokratiske deliberasjonsidealer. De samlede funnene viser at programmets deltagere, og spesielt programleder, er orientert mot normer for en relasjonell, forståelsesfull og respektabel samtalepraksis. Dette kommer blant annet til uttrykk gjennom selvreguleringer i form av unnskyldninger, reparasjoner og korrigeringer, samt sanksjoner ved normbrudd. Dessuten er tidspresset som ofte preger moderne debattprogrammer fraværende. Det er imidlertid ordstyrerens reformuleringer av debattantenes argumenter som er den mest fremtredende samtalehandlingen i programmet. Gjennom dette demonstrerer hun sin forståelse av argumentene eksplisitt i samtalen. Ideelt sett kan dette føre til at deltakerne videre utdyper påstandene sine, noe som igjen fører til mer opplyste deltakere og publikum. Målet om å nå denne normen begrenser imidlertid debattantenes retoriske handlekraft, noe som i sin tur hindrer realiseringen av andre normer som ligger til grunn for det Habermasianske deliberasjonsideal. Av den grunn kan det virke som idealer for kritisk diskusjon vanskelig kan realiseres fullt ut i en politisk debatt, selv i et programformat der slike idealer forfektes.