Abstract
I 2011 ble to Māori hodeskaller repatriert fra Universitetet i Oslo til nasjonalmuseet Te Papa Tongarewa i New Zealand. Kunnskapsavisen Khrono publiserte i 2021 en artikkel hvor de redegjorde for ytterligere 42 Māori hodeskaller ved Universitetet i Oslo. Disse var samlet inn av Ørjan Olsen i 1927 og befinner seg i dag i De Schreinerske Samlinger. Jeg ønsket å finne ut hvordan og hvorfor disse hodeskallene kom til Norge for nesten hundre år siden. Gjennom arbeidet med denne oppgaven har jeg funnet et bredt arkivmateriale etter Ørjan Olsen. Jeg har analysert deler av hans dagbok fra ekspedisjonen til Polynesia, årene 1926-1928, samt hans korrespondanse og avisartikler skrevet om og av han fra denne tidsperioden. Gjennom dette arbeidet har jeg fått et innblikk i historien, i stor grad sett gjennom Olsens observasjoner og refleksjoner. Han gjengir detaljert hvordan han lette etter, fant, tok med seg og sendte hodeskallene hjem til Norge. Ved å analysere Olsens arkivmateriale har jeg undersøkt hodeskallenes proveniens og diskutert betydningen av proveniensforskning og rematriering i dagens postkoloniale samfunn. Jeg har også belyst og diskutert forskjellene mellom vestlige og māoriske perspektiver. Begrepsbruken og hvordan levninger etter døde omtales, tydeliggjør en grunnleggende forskjell mellom perspektivene i deres syn på de døde. Mens man i vesten gjerne bruker begrepet “menneskelige levninger” (human remains) fokuserer det māoriske perspektivet på forfedrene, Tūpuna, og “levninger etter forfedre” (ancestral remains).