«Der er altid nogen, man kan hjælpe med at befri fra en spiseforstyrrelse»: En analyse av Cecilie Linds Scarykost (2016) og Johanne Kristine Falls Der er altid nogen at befri (2017), som bidrag til forståelsen av spiseforstyrrelser og feltet narrativ medisin.

Abstract

Gjennom en komparativ analyse av Cecilie Linds Scarykost (2016) og Johanne Kristine Falls Der er altid nogen at befri (2017), undersøker denne masteroppgaven hvordan Arthur W. Franks teori om the wounded storyteller kan anvendes på patografier om spiseforstyrrelser. Narrativ medisin muliggjør en tverrfaglig synergi mellom de to fagfeltene litteratur og medisin. Litteraturen kan bidra til et mer personorientert perspektiv på sykdomsfortellinger og kan tilby et reflekterende rom på erfaringer som ikke er mål- eller bevisbare fra et medisinvitenskapelig perspektiv. Begge de skjønnlitterære verkene er relevante eksempler på nordisk samtidslitteratur som tematiserer spiseforstyrrelser, nærmere bestemt anorexia nervosa. Verkene utfyller hverandre med henblikk på sykdomsforløpet, og utfyller hverandre estetisk. Gjennom en analyse av to estetiske narrativer tar oppgaven sikte på å bidra med nye perspektiver til forståelsen av spiseforstyrrelser og feltet narrativ medisin. Oppgaven vil også gå i dialog med tidligere forskningen som er gjort på de to verkene, og jeg vil posisjonere meg annerledes med tanke på konklusjonen om sykdomsårsak. Fremfor å analysere bøkene som generelle tegn i tiden som voksenfobi og kropper i affekt vil jeg knytte min analyse tettere opp mot eksisterende forskning på spiseforstyrrelser. Med utgangspunkt i problemstillingen: I hvilken grad kan Arthur Franks teori om the wounded storyteller bli anvendt på patografier om spiseforstyrrelser? undersøker masteroppgaven hvilke muligheter og begrensninger vi støter på ved å bruke Franks analyseverktøy på patografier om spiseforstyrrelser, samt hvordan vi kan utvide forståelsen av spiseforstyrrelser gjennom nærlesning av personlige sykdomsnarrativer.