Abstract
I denne masteroppgaven undersøker jeg hvordan kvinnelige artister italesettes i mediene etter å ha vunnet prisen Årets Spellemann. Dette har jeg gjort ved å grave i publiserte artikler i aviser og tidsskrifter, og ved bruk av diskursanalyse undersøke musikkbransjen. Studien tar for seg et analytisk perspektiv med utgangspunkt i glasstakteorien, en kjent forklaringsmodell på kjønnsubalanse. Funnene antyder at kvinner ofte blir sammenlignet med hverandre, eller blir overskygget av menn, selv når de oppnår høy anerkjennelse. Dette kan tolkes som en forklaring på hvordan kjønn som en sosial kategori kan endre hvordan vi ser på og verdsetter musikkprestasjoner. Jeg har i tillegg funnet at de kvinnelige artistene må ha mer å bevise enn sine mannlige kolleger. Et fellestrekk som kom tydelig frem i analysen, var at det forelå en allmenn enighet og oppfatning om en kjønnsmessig skjevfordeling av menn opp gjennom årene. Hensikten og formålet med denne masteravhandlingen er å belyse kritikkverdige forhold i musikkbransjen i Norge i nyere tid, samt å undersøke de (muligens ubevisste) strukturene som styrer hvordan kvinnelige artister blir omtalt.