| dc.description.abstract | Som følge av krigen i Ukraina har en rekke mennesker blitt drevet på flukt i Europa. Denne oppgaven studerer de skandinaviske landenes håndtering av denne store flyktningstrømmen i 2022. Ved å studere disse dagsaktuelle hendelsene bidrar oppgaven - med et unikt og nytt case – inn i en sentral debatt i migrasjonslitteraturen som handler om de nasjonale innvandring- og integreringsmodellene preges av ulikhet eller blir erstattet av en felles modell. Oppgaven studerer om de skandinaviske landenes integreringsmodeller blir likere hverandre og hva som kan forklare utviklingen. Som en konkrast ser oppgaven på om endringene og endringsmekanismene er de samme som ble funnet i 2015, da den forrige flyktningkrisen i Europa fant sted. Politikkområdene som studeres er bosetting og introduksjonsprogram. Oppgaven presenterer et nytt analytisk rammeverk for å klassifisere politikkutviklingen, som kombinerer analyser av landenes plassering på en liberal/restriktiv akse og på en universell/selektiv akse. Rammeverket gjør det mulig å diskutere hvorvidt landene konvergerer på de to aksene eller ikke. Videre studerer oppgaven om det er stiavhengighet eller konvergensmekanismer som kan forklare utviklingen. Oppgaven besvares gjennom en casestudie av de skandinaviske landene. Det gjøres en innholdsanalyse av lover, proposisjoner og parlamentariske debatter i de tre landene. I tillegg suppleres det med informasjon fra offentlige nettsider og eksisterende litteratur. Mens samtlige land i 2015 gikk i en mer restriktiv retning, viser funnene hovedsakelig at Norge og Danmark gjennomfører en mer liberal politikk, mens Sverige gjennomfører en mer restriktiv politikk overfor ukrainske flyktninger. På grunn av landenes ulike utgangspunkt fører endringen derfor til at landene blir likere. Funnene avdekker også at alle landene beveger i en selektiv retning, fordi politikkendringene på visse områder kun rammer ukrainere og ikke andre flyktninggrupper. Tidligere studier viser at den restriktive politikken i 2015 ble innført gjennom et regulatorisk «race to the bottom», der landene var nøye med å ikke ha en mer liberal politikk enn sine naboland med mål om å redusere ankomsttallene. Dette har ikke vært tilfellet i 2022. Landene iverksetter hovedsakelig endringer for at staten og kommunene skal kunne håndtere det høye ankomsttallet, gjennom uavhengig problemløsning, transnasjonal kommunikasjon, og i noen tilfeller stiavhengighet. | nob |