«En ensom svømmer på det vildende hav»: En analyse av Høyres næringspolitiske skifte i perioden 1945-1957.

Abstract

Etter andre verdenskrig førte Høyre en utpreget agrarlinje, og man ser både i deres uttalelser og i deres praktiske politikk at det var jordbruket som var deres foretrukne hovednæring. Blant annet blir jordbruket kalt landets modernæring i partiets programmer. I 1957 er situasjonen helt annerledes. Jordbruket er nå kategorisert under bygdenæringer, og i dets sted har industrien kommet inn og blitt partiets foretrukne næring. Denne oppgaven ønsker å forklare årsakene til dette skiftet. Jeg argumenterer for at skiftet i næringspolitikken hadde flere årsaker. Den første av disse var utskiftninger av den eldre generasjonen i partiet. Partiets agrarfløy var i stor grad preget av at dens sterkeste støttespillere var fra partiets eldre generasjon, og var dermed også preget politisk av tidligere perioder, spesielt mellomkrigstiden. Ettersom disse falt fra eller mistet innflytelse, ble det lettere for den yngre generasjonen i partiet å ta næringspolitikken i en retning som i større grad passet inn i sanntiden enn det agrarlinjen gjorde. Den andre årsaken er den gradvise nedgangen i jordbrukets lønnsomhet. Utover 1950-tallet ble jordbruket i stadig større grad avhengig av statlige støtteordninger og subsidier. Parallelt med dette fikk man et fall i jordbruksmarkedet som følge av overproduksjon både nasjonalt og internasjonalt. Denne svekkelsen av jordbruket gjorde det stadig vanskeligere for agrarfløyen i partiet å argumentere for dets status som partiets hovednæring. Den tredje var den store veksten og påfølgende økning i velstand som industrien brakte med seg. Ettersom industrisamfunnet vokste frem og industrien ble den viktigste vekstnæringen, ble det vanskelig for Høyre, som ville være et maktsøkende interesseoverstigende parti, å argumentere for agrarlinjens eksistens. I tillegg til de nevnte årsakene argumenterer jeg også for at fremveksten av funksjonærene som velgergruppe og partiets dårlige resultater i distriktene på tross av agrarlinjen, bidro til Høyres næringspolitiske skifte i etterkrigstiden.