| dc.description.abstract | Barn som opplever at en forelder soner en fengselsstraff har tidligere vært en gruppe som har blitt omtalt som de «skjulte straffede». Den siste tiden har derimot denne gruppen i økende grad vært fokus for forskning. Likevel tar mye av den kriminologiske forskningen på barn av innsatte, og det ofte benyttede teoretiske rammeverket, for seg de negative konsekvensene en fengselsstraff kan medføre for dem. Til tross for at det er viktig å utforske de negative følgene, er det en betydelig mindre mengde som fokuserer på hva som kan bidra til at det også er mange som har hatt en forelder i fengsel som klarer seg relativt bra som voksne, på tross av mulige risikoer ved det som kan anses å være en alvorlig negative livshendelse. Temaet for denne oppgaven er dermed hvordan barn kan oppleve en forelders fengselsstraff, og hva som kan ha bidratt til at de som voksne klarer seg relativt bra på tross av deres erfaring. Dette har blitt utforsket gjennom retrospektive kvalitative intervjuer med seks personer som har en forelder som har sonet i fengsel. Deres historier vil undersøkes i lys av oppgavens bakgrunn og teoretiske rammeverk som fanger opp de negative konsekvensene barn kan oppleve, herunder «symbiotic harms» og «referred pains» de kan erfare, samt stigma. I tillegg benyttes et resiliensperspektiv som tar for seg forhold som kan bidra til at personer som opplever negative livshendelser klarer seg bra. Funnene belyser at barn av innsatte kan oppleve både akutte og mer varige smerter ved å ha en forelder i fengsel. Akutte smerter ble opplevd spesielt i forbindelse med å bli informert om at forelderen skal sone i fengsel og ved besøk i fengsel. Mer varige smerter ble identifisert blant annet som bekymring for forelderen, frykt for å bli forlatt, et bevisst forhold til hvem man skal fortelle om situasjonen til, samt hva andre vet, og dårlig samvittighet overfor den innsatte forelderen. Oppgaven tar også for seg tiden etter løslatelsen, og finner at fengselsstraffens konsekvenser kan strekke seg lengre enn forelderens soningsopphold. Informantenes fortellinger om ettertiden peker på et identitetsarbeid og forhandlinger av følelser og tillit, samt forelderens posisjon og kriminalitet i forhold til deres egen identitet. Oppgavens funn peker også på en rekke forhold som kan ha vært beskyttende for informantene i møtet med forelderens fengselsstraff. Kriminalomsorgens kontaktmuligheter kan i den sammenheng bidra til opprettholdelse av familiebånd og å unngå brudd i relasjoner. Familien kan videre være en viktig bidragsyter i å skape normalitet, et stabilt emosjonelt miljø og opprettholdelsen av relasjonen til den innsatte forelderen. Venner kan også ha en funksjon når det gjelder å skape en opplevelse av tilhørighet og tilby et rom hvor situasjonen kan snakkes om. Videre kan skolen være en arena hvor informantene kan oppleve mestring, forme positive sosiale bånd, skape en identitet med fokus på karriere og være et fristed. Samtidig var det i forbindelse med venner og skolen at de fleste informantene beskriver å være spesielt bevisst rundt hvem som vet hva og fryktet at informasjon skulle komme på avveie, samt følgene dette kunne ha. Det diskuteres videre rundt informantenes aktørskap i å overkomme de mulige konsekvensene av situasjonen de befinner seg i, og det fremmes en antakelse om at beskyttelsesforhold og -strategier kan være aldersavhengige, samt avhenge av omstendigheten og familiens håndtering, spesielt i ung alder. I tillegg diskuteres ivaretakelse av barn og deres plass i den skandinaviske eksepsjonalisme-tesen, faktorer som kan ha relevans for opplevelsen av stigma og resiliensperspektivet som et positivt supplement til pineforskningen på barn av innsatte. Oppgaven kan dermed være med på å gjøre de tidligere omtalte «skjulte straffede» enda mer synlige og bidra med kunnskap rundt hvordan barn kan oppleve en forelders fengselsstraff, samt hva som kan bidra til at personer som har denne erfaringen klarer seg relativt bra. | nob |