| dc.description.abstract | Digitale medier er i dag en viktig arena for sosial kontakt for barn og unge ettersom mye av det sosiale livet foregår på digitale plattformer. Samtidig som internett bringer med seg nye muligheter for oppbygning av vennskap og romantiske relasjoner, innebærer det også nye former for risiko. Internett har gitt opphav til nye former for kriminalitet, og innebærer økt rekkevidde og muligheter for allerede eksisterende lovbrudd. Bruken av internett medfører blant annet flere muligheter for å begå seksuelle overgrep, ettersom utøveren ikke trenger å være i fysisk nærhet av den utsatte for å begå lovbruddet. Som en følge av moderne kommunikasjonsteknologi har potensielle gjerningspersoner en direkte kanal til et stort antall ofre på kort tid, og på denne måten kan de fornærmede være spredt over hele landet eller befinne seg i utlandet. En bekymring de senere årene knytter seg dermed til hvordan de digitale plattformene har blitt en ny arena hvor barn og unge blir utsatt for ufrivillig bildedeling, seksuelle henvendelser og press fra voksne, samt handlinger som kan kategoriseres som voldtekt. Temaet for denne oppgaven er hvilke erfaringer politiet har med etterforskning av digitale seksuallovbrudd begått mot barn og unge. Oppgaven baserer seg på kvalitative intervjudata med ansatte i politiet og påtalemyndigheten, og undersøker hvilke spesifikke utfordringer som etterforskning av digitale seksuallovbrudd innebærer, samt hvilke kjennetegn ved internett som informantene opplever at kan fremme grenseoverskridende atferd på internett. De ansattes skildringer knyttes opp mot tidligere forskning og oppgavens teoretiske rammeverk, som baserer seg på rutineaktivitetsteori og perspektiver på internettkriminalitet slik som «space transition theory» og «online disinhibition effect», samt organisasjonsteoretiske perspektiver slik som ressursbasert teori og politikultur. Funnene viser at bruken av internett og digitale plattformer for kommunikasjon bringer med seg flere muligheter for å begå seksuallovbrudd mot barn, sammenlignet med i den fysiske virkeligheten, og at faktorer som anonymitet, sosial avstand og normalisering av overgrepsatferd i sosiale fellesskap på internett kan bidra til å senke terskelen for å krenke andre. Tilgjengeligheten som følger med bruk av digitale plattformer gjør det lettere for utøvere å skaffe seg overgrepsmateriale og komme i kontakt med mange potensielle ofre på kort tid. Dette fører til at sakene ofte innebærer et stort antall fornærmede og betydelige mengder bevismateriale, som videre fører til at sakene blir kompliserte og tidkrevende å etterforske. Funnene viser også at det at politiet bruker tradisjonelle etterforskningsmetoder på fenomenet og er avhengig av å få informasjon fra andre aktører, som utenlandsk politi og private internettleverandører, gjør arbeidet ekstra tidkrevende. Ettersom lovbruddene utfordrer etterforskningskapasiteten til politiet, blir de nødt til å prioritere hvilke saker som haster mest, og informantene beskriver dette som en krevende oppgave når hver sak dreier seg om barn som er utsatt for alvorlig kriminalitet. Funnene tyder på at politiet på flere områder har gjennomgått en omstilling og økt deres kapasitet til å etterforske saker som omhandler digitale seksuallovbrudd begått mot barn og unge, men at arbeidet fremdeles preges av ujevn fordeling av kompetanse på landsbasis og mangel på ressurser og fenomenforståelse flere steder. Videre viser oppgaven at det at utviklingen på området med etterforskning av digital kriminalitet i Norge har vært treg, kan knyttes opp mot etablerte yrkeskulturer i politiet. Til tross for at digitale seksuallovbrudd anses som et lite attraktivt felt å jobbe innenfor i politiet, og at arbeidet kan være belastende, opplever informantene arbeidet som svært givende. Det at informantene har en samfunnsnyttig rolle og opplever at det de gjør er viktig er en faktor som er viktig for de ansattes motivasjon, men som samtidig også bidrar til at arbeidspresset de står ovenfor oppleves som mer belastende. | nob |