Abstract
Hvordan opplever individer det å bli involvert i kollektive erindringsprosesser? I avhandlingen undersøker jeg hvordan minnet om holocaust har vært og er en del av livet til jøder i Norge som har en familiehistorie knyttet til holocaust. Jeg har særlig konsentrert meg om erfaringene til dem som har besteforeldre i overlevendegenerasjonen. I avhandlingen undersøker jeg barnebarnsgenerasjonens fortellinger om det å leve med holocaust som et familieminne og som et allment, offentlig minnesfenomen. Forskningsprosjektet bygger på semistrukturerte dybdeintervjuer med 13 norske jøder i barnebarnsgenerasjonen. Med seks av disse har jeg i tillegg besøkt ulike minnesteder og minnesmerker, og samtalene vi har hatt underveis, er en del av studiens materiale.
Studien går i dialog med noe av det teoretiske arbeidet som har foregått innen feltet minnestudier. Innen minneforskningen har spørsmålet om hvorvidt og hvordan kollektive minner virker identitetsskapende stått sentralt. Selv om holocaust utvilsomt kan forstås som et kollektivt, allment minne, kan det få identitetsrelevans på ulike måter for ulike grupper og individer. Barnebarna jeg presenterer i studien, har vokst opp i en tid der en rik og mangslungen minnekultur knyttet til holocaust er kommet til. I avhandlingen undersøker jeg hvordan barnebarnsgenerasjonen forteller om erfaringen av å bli innlemmet i og ta del i ulike minnefellesskap. Jeg undersøker hvordan de uttrykker og forhandler om sine minnebånd, sin relasjon til minnet om holocaust og til ulike minnefellesskap.
I sine refleksjoner og fortellinger veksler de mellom å uttrykke nærhet, en intim forbindelse til minnet, og å uttrykke en avstand til det. Familien – deltakernes egne familiebånd til de overlevende – men også ´familien` som kulturell formasjon, medierer en nærhet til minnet. Deltakerne uttrykker samtidig en opplevelse av avstand til minnet, og det går an å si at de også etablerer en historisk avstand til foregående generasjoners erfaringer. Denne historiseringen åpner opp for nye måter å nærme seg familieminnet på.
Når deltakerne forteller om sine hverdagslige møter med minnekultur, monumenter, filmer om holocaust og annet, kommer det frem hvordan sosiale og symbolske bånd settes i spill i disse situasjonene. Særlig i det barnebarna forteller om at holocaust ble et tema i skolen, kommer det potensielt spenningsfylte ved å stå i mellom ulike minnefellesskap og identitetskonstellasjoner til syne. Å lære om holocaust har for dem ikke bare handlet om å lære om holocaust, men også om å bli bevisst på hvem de er, som jøder, som tilhørende en minoritet, i en bredere samfunnskontekst. I sitt voksne liv trekkes flere av deltakerne i studien mot individualiserte og lavmælte minnepraksiser som innebærer en konsentrasjon om ofrene, og om de dødes væren. Deltakernes minnepraksiser knytter seg ofte til det stedlige. I avhandlingen diskuterer jeg hvordan slike minnepraksiser – både det stedliggjørende ved dem og kontemplasjonen over ofrene – kan forstås.
Avhandlingen synliggjør hvorfor det kan være nyttig å skjelne mellom de sosiale rammene for overlevering og de sosiale rammene for identifikasjon. Det er ikke et en-til-en forhold mellom hvor og hvordan – på hvilke sosiale arenaer – deltakerne er blitt innlemmet i minnet om holocaust, og de formene for identifikasjon som deltakerne uttrykker i relasjon til minnet. I deltakernes dialoger skjer det hele tiden perspektivforskyvninger og vekslinger mellom ulike former for identifikasjon. Gjennomgående forbinder imidlertid barnebarna i denne studien 8 minnet om holocaust med et følt ansvar. I avhandlingen argumenterer jeg derfor for at deltakerne tar del i en tradisjonaliseringsprosess. De er blitt innlemmet i, og tar del i en overlevering som de opplever at forplikter dem. Disse holocaustrelaterte forpliktelsene kan ha ulike sosiale rammer. Det ansvaret deltakerne uttrykker, kan ha betydning for hvordan de forholder seg til minnet, som jøder, som norske jøder, som norske samfunnsborgere, som tilhørende en familie som ble berørt av holocaust, og også som holocaustofrenes medmennesker mer generelt. Avhandlingen belyser med andre ord kompleksiteten i relasjonen mellom minnet om holocaust og jødisk identitet, og hvordan denne trer frem i en norsk-jødisk kontekst.