| dc.description.abstract | Denne oppgaven, Håpets retorikk, handler om hvordan en gruppe studenter i Mali holder fast ved håpet til tross for at et demokratisk styre er skiftet ut med en militær overgangsregjering. Demokratiet i Mali står overfor store utfordringer. I mai 2021 ble presidenten arrestert, og Oberst Assimi Goita overtok makten. I oppgavens første del analyserer jeg utdrag av et intervju med statsminister Choguel Mäiga på statskanalen ORTM, der han forsvarer en pro-russisk tilnærming til terrorisme. Statsministeren legger frem ‘bevis’ for at franske militære hindrer en effektiv bekjempelse av terrorisme, og at Frankrike er i ferd med å destabilisere Mali. Ved å først analysere den narrative strukturen i statsministerens tale, i det jeg har kalt et konfliktnarrativ, ønsker jeg å oppnå en nyansert forståelse av hvordan han skaper venn- og fiendebilder, og dermed også en utvidet forståelse av studentenes dialog med dette polariserte budskapet. I oppgavens andre del kobler jeg sammen en tekstvitenskaplig og sosiolingvistisk inngang til narratologi (William Labov og Joshua Waletzky, 1967), med narrativ retorikk (Walter Fisher, [1984] 2013). Grunnen til at jeg har valgt disse tilnærmingene, er at de vektlegger at narrativer har en hensikt: Å overbevise noen om noe i retorisk forstand. Narrativer er således analytiske verktøy som kan forklare hva som driver unge mennesker i Mali til å bejuble et militærstyre som samarbeider med Russland. I oppgavens siste del argumenterer jeg for hvorfor deres stemme er viktig å lytte til. Malis unge har lært meg at deres kamp ikke er en kamp for eller mot Russland, men en kamp om verdier, om et politisk engasjement for å redusere ytterligere tap av liv, og om å skape arbeidsplasser. De har vist at deres krig handler om medmenneskelighet og verdighet. De lot meg erfare at retorikk er å handle med språk og kommunikasjon, og at retorikk er en forutsetning for samarbeid og fredelig sameksistens – de målbærer et forsoningsnarrativ. Hvis vi ser på narrativer i dette perspektivet, som et redskap til å fange inn kulturen og følelsene som farger folks meninger, vil det kunne bidra til å tilrettelegge for en retorikk som bygger broer. Brobygging er nødvendig når folk har svært ulik sosial bakgrunn, slik det var tilfelle i Sør-Afrika under apartheid, og slik det er tilfelle i dagens Mali, med sterke antifranske grupperinger. Skal vi forstå politisk endring i et retorisk lys som endringspraksis, så må vi se det fra det ståstedet disse menneskene befinner seg, deres livsverden, deres livsprosjekt, og deres forståelse av situasjonen de er i. Malis studenter bærer i seg håpet om en bedre fremtid, de målbærer verdighet, og det er på denne bakgrunn at håpets retorikk i denne oppgaven er tuftet. | nob |