Quislings "politiske soldater" og deres kamp mot de norske jødene: En studie om Hirdens antisemittiske virketrang og Hirdens aksjoner mot de norske jødene under den tyske okkupasjonen av Norge.

Abstract

Fra 1933 til 1945 var Hirden den paramilitære delen av Nasjonal Samling. Hirden skulle utgjøre et ordensvern på NS’ partiarrangementer og være eliten til NS. I NS-miljøet var hirdmennene regnet som bevegelsens «politiske soldater», og de skulle sørge for den praktiske gjennomføringen av «den nasjonale revolusjon» i Norge. Hirden verdsatte handling framfor ord. I kraft av at Hirden var en del av en nasjonalsosialistisk bevegelse, var den rasistiske antisemittismen en nødvendig del av ideologien. Man trodde at jødene sto bak en verdensomspennende sammensvergelse mot «den nordiske rasen», der målet var å utslette «den nordiske rasen» for å sikre jødene verdensherredømme og hele verdens rikdom. Propagandaen sa at man måtte gjøre seg klar til strid mot denne faren og rense samfunnet for jødedom. De som skulle stå i første rekke i denne striden var Quislings håndgangne menn, hirdmennene. Da NS oppnådde nominell politisk makt i 1940, ønsket NS å markere sin politiske makt ved å slå hardt ned på motstanden i befolkningen med vold. De som skulle gjennomføre dette var hirdmennene. Imidlertid fikk ikke denne maktarrogansen konsekvenser bare for dem som gjorde motstand mot «nyordningen», men også for de norske jødene. Fra 1940 til våren 1943 gjennomførte hirdmenn en rekke anti-jødiske aksjoner for å spre frykt og vise ringeakt for de norske jødene. Hirdmennene kunne slå jødene, de kunne gjøre hærverk på deres eiendommer og en del av dem bidro til den praktiske gjennomføringen av det norske Holocaust. Det rasistiske og antisemittiske idéuniverset, det militaristiske sosiale miljøet, en felles antisemittisk virketrang og evnen til å overbevise seg selv om at antisemittisme var moralsk riktig var forutsetningene for disse aksjonene. Samtidig kunne disse aksjonene bli utløst av en sentralt gitt ordre, eller av illusjonen om at en ordre var gitt. Den antisemittiske propagandaen som ble formidlet til hirdmennene var en avgjørende faktor bak hirdmenns anti-jødiske aksjoner under den tyske okkupasjonen av Norge. Holocaust i Norge var litt annerledes enn i for eksempel Øst-Europa. Både NS-regimet og det tyske okkupasjonsregimet forsto tidlig at en åpenlys forfølgelse av de norske jødene skapte mye harme og sympati for jødene i den norske befolkningen. Av den grunn ønsket man å begrense spontane enkeltaksjoner mot norske jøder så mye som mulig og gi politiet muligheter til å etterforske slike aksjoner. Selv om NS ga ordre om at spontane anti-jødiske aksjoner ikke var ønskelige, utførte hirdmenn slike aksjoner likevel. Til tross for at de disiplinære konsekvensene var få, viser håndteringen av hirdmenns anti-jødiske aksjoner hvordan NS-regimet og tyskerne ønsket å gjennomføre det norske Holocaust. Man ønsket å gjennomføre folkemordet i stillhet.