I skyggen av fredsnasjonen

Abstract

I forbindelse med hundreårsjubileet for unionsoppløsningen i 2005 begynte norske forskere å undersøke «Fredsnasjonen Norge», og om inntrykket av en norsk fredstradisjon kunne spores tilbake til etableringen av en uavhengig norsk utenrikspolitikk. Denne fortellingen om en tidlig norsk fredstradisjon etterlater et inntrykk av at omtrent alle som arbeidet for fred tidlig på 1900-tallet var menn. Realiteten er at det fantes mange aktive kvinner engasjert i fredssaken. De hadde bare ikke vært velkomne i politikken de første årene etter at Norge var blitt en selvstendig stat, da den utenrikspolitiske linjen ble etablert. Det at kvinner ønsket seg inn i den offentlige sfæren var årsaken til at borgerlige kvinner på slutten av 1800-tallet begynte å samle seg i kvinneorganisasjoner, og flere kjempet utelukkende for kvinners rettigheter. Fra det tidlige kvinneengasjementet var det etablert transnasjonale nettverk, og det var fra disse kontaktene at norske kvinner ble oppfordret til å danne en kvinnelig organisasjon for fred. Med stiftelsen av Kvindernes Fredsforening i 1894 ble den første landsdekkende fredsorganisasjonen i Norge etablert. Jeg viser i denne oppgaven at de to kontekstene som det kvinnelige fredsarbeidet i Norge oppsto i og foregikk i, altså en kvinnesakskontekst og en transnasjonal fredskontekst, var definerende for det kvinnelige fredsarbeidet i Kvindernes Fredsforening, Norske Kvinders Nationalraad (1904) og den norske gruppe av Kvindernes Internationale Liga for Fred og Frihet (1919). I tillegg er det faktum at fredskvinnene opererte i disse kontekstene, og ikke ut ifra nasjonale interesser, forklarende for hvorfor kvinnene ikke har fått en plass i fortellingen om den norske fredstradisjonen. Ved å belyse de nevnte foreningenes organisering og fredsarbeid, synliggjør jeg fredskvinnene som i forskningen til nå har stått i skyggen av «Fredsnasjonen Norge».