Lofotfiskernes etterlatte - En sosialøkonomisk studie av drukningsdøden og dens konsekvenser i Nordlands amt fra siste halvdel av 1800-tallet

Abstract

På én og samme dag kunne det omkomme flere Lofotfiskere på havet enn det vanligvis ville gjort i løpet av et normalår. I den aktuelle perioden som oppgaven omfatter, er det tre skrekkeksempler å ta av, nemlig uværsdagene som inntraff 11. februar 1849, 31. mars 1868 og 25. januar 1893. Oppgavens hensikt er å redegjøre for hvordan slike stormulykker ble tatt hånd om, og sette fokus på hvilke endringer som bidro til at nødssituasjonen blant de berørte familiene stadig fikk større oppmerksomhet utover på 1800-tallet. Omfanget av disse hendelsene kan sees å ha vært noenlunde like. Allikevel er det allmennhetens oppfattelse og reaksjoner på de enkelte sakene som blir av spesiell betydning for oppgaven. I den forbindelse har utviklingen av kommunikasjonsmetodene og medienes fremvekst spilt en helt sentral rolle. Viljen til å yte hjelp i nødens hete synes å ha en helt klar sammenheng med nyhetsdekningen. Slik ser man også i dagens samfunn, når krig og naturkatastrofer preger nyhetsbildet i inn- og utland. Ettersom denne publisiteten var fraværende til langt utpå 1800-tallet, har mange stormulykker i Lofoten kun vært ansett som lokale og regionale tragedier. Det er først med introduksjonen av massemediene at den kollektive bevisstheten ble vekket, og forestillingen om nasjonale tragedier oppsto. Et av oppgavens viktigste anliggende er derfor å ta for seg den konkrete nyhetsgangen ved de enkelte stormulykkene for å se hvordan situasjonene ble omtalt og håndtert oppgjennom årene.