Verdensmestre på likestilling uten likelønn - En sammenligning av norsk og svensk likelønnspolitikk og -debatt fra 1950 frem til 2002

Abstract

Denne masteroppgaven undersøker hvordan den norske og den svenske staten har diskutert og håndtert likelønn mellom kjønn fra 1950 til 2002. Med Mary Hilson sitt perspektiv om «Én nordisk modell, fem unntak» tar oppgaven sikte på å undersøke hvem som reiste spørsmålet om likelønn, samt hvilke forskjeller og likheter det var mellom Norge og Sverige sine politiske de-batter og håndteringer. Oppgaven undersøker videre interaksjon og samarbeid mellom de to landenes politiske organer, og hvordan likelønnspolitikken endret seg over tid. Med disse spørsmålene bidrar oppgaven også til å kaste lys over hvorfor likelønn har blitt ekskludert fra den såkalte nordiske likestillingsmodellen. Etter andre verdenskrig ble likelønn for alvor et politisk tema etter at Den internasjonale arbeids-organisasjonen (ILO) vedtok konvensjon nr. 100 om lik lønn for arbeid av lik verdi mellom kvinner og menn i 1951. Av de to landene var det Norge som var først ute med å ratifisere kon-vensjonen i 1959, og Sverige fulgte etter i 1962. At den norske staten agerte først og mest av de to landene på likelønn, skulle komme til å bli en politisk gjenganger de neste førti årene. Likevel viser denne oppgaven først og fremst at det var internasjonale påtrykk, impulser, og krav som var utslagsgivende for begge land da det kom til statlig involvering på likelønns¬problematikken. Videre kommer det frem at maktforholdene i de to landenes trepartssystemer, samt arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene sin rett til fri lønnsdannelse, skulle komme til å stå sentralt under hele perioden. Oppgaven omfatter tiden frem til 2002, da både det norske Stortinget og den svenske Riksdagen hadde harmonisert sin likelønnspolitikk med Den europeiske unionen (EU) sin juridiske likelønnshåndtering.