| dc.description.abstract | Abstract Bakgrunn Denne oppgaven handler om krisehåndteringen av koronakrisen i en kommune. Pandemien viste at kommunen stod overfor store utfordringer, som til tider var umulige å forutse. Viruset påvirket hele samfunnet, fra de minste til de eldste, fra de friskeste til de sykeste, fra de med arbeid til de som mistet arbeidet. Ingen klarte å unnslippe pandemien, enten som følge av sykdom eller de mange konsekvensene. Vi ble alle berørte. I krisestaben (i denne oppgaven utfører krisestaben kriseledelse) ble det tatt mange store og viktige beslutninger. Disse beslutningene ble påvirket av en rekke kontekstuelle forhold, som på ulike måter fremmet og hemmet krisestaben sitt arbeid. I denne oppgaven spør jeg: Hvordan har pandemien utfordret kriseledelse i den kommunale helsetjenesten? Metode Oppgaven er basert på en kvalitativ intervjuundersøkelse. 12 informanter som ble rekruttert fra en kommune, ble intervjuet om sine opplevelser om kriseledelse. Intervjuene hadde til hensikt å tolke informantene sine tanker og holdninger, og få dypere innsikt i disse. Data ble tematisk analysert med utgangspunkt i et teoretisk rammeverk. Det teoretiske rammeverket har utgangspunkt fra Jaques (2007) sin kriseradarmodell og en kategorisering av de kontekstuelle forholdene som situasjonell, samfunnsmessig, organisatorisk og kommunikativ (Johansen & Frandsen, 2010). Resultater Resultater fra intervjuer viser at følgende faktorer fremmet og hemmet kriseledelse; • I situasjonell kontekst spilte det stor rolle at erkjennelse av koronakrisen var tilstede i befolkningen. Dersom noen ikke erkjente koronakrise og ikke så dets alvor og konsekvenser skapte det utfordringer og hemmet krisestabens kriseledelse. Dessuten fremmet befolkningens tillit til myndighetene, krisestaben sin krisehåndtering. • i samfunnsmessig kontekst var det høy psykologisk og etiske toleranse blant befolkningen av stor betydning. Ved derimot lav psykologisk -og etisk toleranse blant befolkningen, utfordret dette krisestaben og hemmet krisehåndteringen. • I organisatorisk kontekst var det god informasjonsflyt som fremmet krisestabens utøvende rolle, da informasjon måtte være enkel å forstå og konsis. Derimot når informasjon var mer generell med mye tekst og uklare beskjeder, skapte det utfordringer for organisasjon og det ble det større rom for misforståelse. Dette hemmet krisestaben sitt arbeid. Samt under koronakrisen mente informantene at det å tilpasse seg ny kunnskap fremmet kriseledelsens arbeid, og på den måten kunne man raskere forhindre sykdom og død. • I kommunikativ kontekst var krisekommunikasjonen nødvendig og avgjørende med tanke på kort og konsis informasjon. Funnene peker på at det ble vanskelig å forholde seg til den nyeste og generelle informasjonen og krisestaben måtte da endre måten de kommuniserte på. Informantene var også opptatt av det breddeorienterte aspektet i ulik grad. Noen foretrakk gode forberedelser og ville vite mest mulig om krisen. Andre informanter var ikke innstilt på at koronakrisen rammer Norge. Jo mer man var forberedt på krisen, jo mer fremmet dette kriseledelse. Jo mindre man var forberedt, hemmet dette kriseledelse. Resultatene viser at informantene mente at de fleste i befolkningen erkjente koronakrisen, men det at den skulle vare over lang tid, skapte utfordringer. Både ansatte og befolkningen kunne til tider oppleve at dette tar ikke slutt, og dette har påvirket både krisestaben, ansatte og befolkningen. Også samfunnsmessige kontekstuelle forhold, med aspekter som psykologisk og etisk toleranse i befolkningen, hadde stor betydning for hvordan krisestaben fattet beslutninger. Informantene mente at dersom befolkningen ikke fulgte råd og anbefalinger for koronakrisen, og viste lav psykologisk og etisk toleranse, kunne det påvirke smittespredningen, og effekten av kriseledelsebeslutninger ville ikke være god nok. Funnene viser også at den kommunikative konteksten ble oppfattet som viktig, og at det var behov for både korte beskjeder og konsis informasjon. Det var en utfordring for krisestaben å tilpasse de enkelte institusjoners, individets, og befolkningens behov for informasjon. I tillegg var informantene ulik opptatt av det breddeorienterte aspektet. Det vil si å forberede seg på informasjonen før krisen er et faktum. Organisatorisk kontekst var også utfordrende i følge informantene. De mente det var nødvendig med god informasjonsflyt og tilegne seg ny kompetanse, spesielt der det var smitteutbrudd. Konklusjon Funnene viser at krisestabens beslutninger blir oppfattet å bli påvirket av situasjonelle, samfunnsmessige, organisatoriske og kommunikative kontekstuelle forhold. At befolkningen erkjenner krisen og har toleranse for krisetiltak, oppfattes som viktig. Også organisasjonens evne til å tilegne seg ny kunnskap, sikre god informasjonsflyt og kommunisere kort og konsist, blir oppfattet å fremme god kriseledelse. | nob |