| dc.description.abstract | Bakgrunn: Framtidens helsevesen kommer utvilsomt til å stille store krav til helsepersonell, til organisering av tjenesten og til prioriteringen av ressursene. Det utvikles stadig nye behandlingsformer, og stadig eldre pasienter får omfattende behandling. Eldrebølgen er ventet å gi en stor påkjenning til helsevesenet, og effektivisering av arbeidet vil være helt nødvendig. For sykehusfysioterapien vil kravene i framtidens helsevesen blant annet kunne innebære at vi må frigjøre tid som i dag er brukt til å gi standardisert pasientinformasjon, slik at fagpersonene kan bruke større del av sin tid på å skreddersy behandlingsoppleggene til de enkelte pasientene som trenger det. Fysioterapeutene i Seksjon for fysioterapeuter og sosionomer i Oslo universitetssykehus (OUS) betjener flere klinikker på to lokaliteter, og har det fysioterapifaglige ansvaret for over 30 ulike sengeposter og intensivavdelinger. Det brukes mye tid på å gi standardisert informasjon til store pasientgrupper som av en eller annen grunn skal gjennomgå en intervensjon på sykehuset, og det er følgelig, rent prinsipielt, mulig å frigjøre ikke ubetydelige kliniske ressurser ved å stille dette arbeidet i bero. Nyere studier snakker varmt om bruken av informasjonsfilmer i pasientundervisning. I dette prosjektet har vi pilotert en ny måte å informere en av pasientgruppene på med hjelp av en informasjonsfilm som blir gjort tilgjengelig preoperativt for gastrokirurgiske pasienter. Metode: For å vurdere den piloterte informasjonsfilmen utviklet vi et eget spørreskjema som ble delt ut til pasienter ved gastrokirurgisk/urologisk sengepost på Rikshospitalet. På denne måten samlet vi informasjon om hvor mange av pasientene som hadde fått tilgang til filmen, hvor mange som hadde sett den, hvordan den ble opplevd og hvordan den ble forstått. Vi brukte fysioterapihenvisningene til å finne prospektive respondenter, og kontaktet i tillegg sengeposten jevnlig for også å komme i kontakt med pasienter som ikke ble henvist rutinemessig til fysioterapi. Resultater: Vi samlet inn informasjon fra 71 respondenter. Det ble klart at 39,4% av respondentene ikke hadde sett filmen, mens 60,6 % av dem hadde sett den. De som hadde sett filmen rapporterte gjennomgående at de hadde «bra» eller «svært bra» nytteverdi av filmen (88,1%), at det gikk svært bra å spille den av (74,4%), at det ikke var noe som var vanskelig å forstå (88,3%) og at de ikke heller ville hatt informasjonen ansikt til ansikt (67,4% ville ikke, og 20,9% visste ikke). 20,9% av respondentene var over 74 år gamle. 95,5% (n=21) av menn og 80,9% (n=17) av kvinnene som hadde sett filmen rapporterte at det ikke var noen vanskeligheter med den. Det var ikke signifikante forskjeller mellom kjønn eller mellom aldersgrupper hva angår fornøydhet med filmen eller forståelse av innholdet. Konklusjon: Det er ikke mulig å konkludere sikkert fra denne studien, men vi ser en tendens til at det er menn som ikke har sett informasjonsfilmen eller forstått innholdet. Videre trekker resultatene i retning av at det er de aller eldste som har størst vansker med å se filmen, og som føler seg minst informert av den. De aller fleste av de eldste rapporterte imidlertid at de også var fornøyde med informasjonsfilmen, og opplevde den som uproblematisk å bruke. Det er en altfor stor andel som ikke har fått tilgang til, eller valgt å ikke se filmen. Det trengs mer forskning dersom vi skal trekke klare konklusjoner, men resultatene i dette prosjektet trekker i retning av at informasjonsfilmen er et tiltak som fungerer. Vi er dog helt avhengige av at vi klarer å sikre at pasientene har fått mulighet til å se filmen, og skjønner at sykehuset forventer at de skal gjøre det. I framtiden vil det være aktuelt å lage tekstede versjoner av filmen både på norsk og andre språk. | nob |