Betydningen av ledelse for jobbtrivsel og jobbmotivasjon hos kliniske behandlere i psykisk helsevern for barn og unge

Abstract

Bakgrunn og problemstilling: Kliniske behandlere i BUP har spesialisert fagekspertise og handterer dynamiske og komplekse arbeidsoppgaver som vanskelig lar seg beskrive gjennom rutiner alene og gir mye av seg selv i møtene med pasientene og deres familier. Opplevd trivsel og motivasjon i arbeidshverdagen kan påvirke engasjement, effektivitet og kvaliteten på pasient behandling.Denne studien har til formål å utforske hvilken betydning ledelse har for trivsel og motivasjon hos kliniske behandlere i BUP, med vekt på tre forskningsspørsmål: 1) Hvilken lederatferd oppleves fremmende og/eller hemmende for jobbtrivsel og jobbmotivasjon hos kliniske behandlere i BUP? 2) Har behandlernes profesjonsbakgrunn og grad av erfaring/klinisk spesialisering noen betydning for opplevd ledelsesbehov? 3) Opplever behandlerne at leders profesjonsbakgrunn og eventuell klinisk erfaring er av relevant betydning for hvordan ledelse blir utøvd? Metode: Studien er basert på data fra syv semistrukturerte intervjuer med et strategisk utvalg av kliniske behandlere, her representert av psykologer, psykologspesialister og sosionomer med kliniske fordypning.Systematisk tekstkondensering er brukt som kvalitativ analysemetode. Resultat: Ledelse er direkte og indirekte av betydning for arbeidsforhold som fremmer trivsel og motivasjon hos de kliniske behandlerne. Sentrale tema er tillit, anerkjennelse, meningsfullhet, fleksibilitet, innvirkning, balanse i arbeidsoppgaver, mestring, utvikling, meningsfullhet og kollegialt fellesskap. Klinikernes behov er sammenfallende på tvers av profesjon, mens type behov synes endres med økt erfaring. Ledere med helserelatert profesjon og relevant erfaring oppleves å ha best forutsetning for å forstå den kliniske hverdagen , gi tillit til og delta i dialektisk dialog med hver enkelt behandler for å skape rammer, sammenheng og mening. Konklusjon: Ledelse fremstår som betydningsfullt både i den direkte kontakten med behandleren og indirekte gjennom tilrettelegging for andre forhold som virker fremmende for trivsel og motivasjon.