| dc.description.abstract | Bakgrunn Helsevesenet må framover håndtere en aldrende befolkning, mangel på helsepersonell og økt press på kostnadseffektivitet. Innovasjon kan ved å ta i bruk nye tjenester og produkter, redusere personellbehov, kostnadsøkning og bedre kvaliteten på pasientbehandlingen. Innovasjonsfeltet har historisk endret seg fra prosjekter internt i organisasjonen (lukket/intern innovasjon) til også å involvere ulike samarbeidspartnere (åpen innovasjon). Som del av den offentlige helsetjenesten bør helseforetakene delta i åpen innovasjon med andre offentlige og private aktører. Dette kan gi merverdi for innbyggerne, og samtidig bidra til næringsutvikling for norsk privat helsesektor. Åpen innovasjon vurderes derfor som en ønsket tilstand for innovasjonsprosjekter i helsesektoren. Tidligere funn fra Norge konkluderer at helsesektorens grenseflate mot universitetene er den viktigste samarbeidsarenaen for innovasjon. Formålet med studien var å identifisere opplevd grad av åpen innovasjon i norske helseforetak, og identifisere fremmere og hemmere for dette. Materiale og metode Studien er en kvalitativ intervjustudie med informanter fra ni helseforetak organisert under samme regionale helseforetak. Individuelle semistrukturerte ekspertintervjuer ble gjennomført, med informanter som til daglig jobber med helseinnovasjon. Intervjumaterialet ble analysert tematisk for å identifisere fremmere og hemmere for åpen innovasjon i helseforetakene. Kategoriene samarbeid, koordinering, organisering og finansiering ble benyttet til å analysere materialet, med subkategoriene internt (i helseforetaket) og eksternt (utenfor helseforetaket) for hver av disse. Funn De viktigste fremmerne for åpen innovasjon var et virkemiddelapparat som stimulerer til åpen innovasjon, lokal organisering som sikrer samarbeid internt og eksternt, arenaer og kultur for innovasjonssamarbeid og kompetanse til å understøtte ulike prosjekter. De viktigste hemmerne var intern siloorganisering, varierende tilslutning til nasjonalt prosjektverktøy for deling og samarbeid, samt uklare roller, avtaler og finansiering av åpne innovasjonsnettverk. Konklusjon Det ble rapportert varierende evne til å gjennomføre åpen innovasjon internt i helseforetakene og mot private og offentlige aktører. På tross av stedvis begrensede personalressurser til innovasjonsarbeid, rapporterer noen helseforetak å drive åpen innovasjon mot en rekke aktører, og at de utnytter virkemiddelapparatet godt. Studiens kvalitative design knytter ikke graden av åpen innovasjon til kvantitative markører på innovasjonsaktivitet. Dette kan være gjenstand for videre forskning gjennom å studere sammenhengen mellom grad av åpen innovasjon opp mot ulike aktivitetsmarkører, spesielt graden av bredding og nytte for aktørene. | nob |