| dc.description.abstract | Formålet med denne masteroppgaven er å få innsikt i hvilke muligheter og begrensinger Campus Inkrement har for læreres tilrettelegging av samarbeid og fleksibilitet i deres matematikkundervisning. Å forstå hvordan teknologi er med på å begrense læreres pedagogiske praksiser er ikke noe enkelt å vurdere, da det er flere faktorer å ta hensyn til. Blant annet er forholdet mellom teknologi og undervisning sterkt preget av sosiale og kontekstuelle faktorer. Tatt i betraktning er det med denne oppgaven ønskelig å identifisere hvilke erfaringer lærere har med digital teknologi, og hvordan disse erfaringene er avgjørende for deres implementering av digital teknologi i deres matematikkundervisning. Oppgavens problemstilling er som følgende: «Hvilke muligheter og begrensninger gir Campus Inkrement for lærerens tilrettelegging av fleksibilitet og samarbeidslæring?». For å besvare problemstillingen tar jeg utgangspunkt i tre forskningsspørsmål. Disse forskningsspørsmålene omfatter hvordan læreres pedagogiske perspektiver er avgjørende for deres bruk av digitale verktøy, medier og ressurser, samt hvordan lærerne bruker språk og digital teknologi som medierende verktøy for samarbeidslæring. Oppgavens litteraturgjennomgang er tredelt, og belyser studier på utdanningssektoren. Først og fremst presenteres studier som omfatter læreres bruk av digital teknologi i undervisningen. Dette delkapittelet gir oss innsikt i studier som belyser den digitale endringsprosessen, læreres erfaringer med teknologien, og pedagogiske komponenter ved implementering av teknologi. Videre belyses studier som omhandler samarbeid i matematikkundervisningen. I denne oppgaven forstås samarbeid som en gruppe på opptil fem elever som jobber om et felles mål. Avsluttende belyses studier som omfatter forskjellige støttefunksjoner og rollen til en lærer i læringsmiljøer som involverer samarbeid og teknologi. Da oppgaven setter søkelys på tilrettelegging av samarbeidslæring i et teknologipreget klasserom, tar oppgavens teoretiske grunnlag utgangspunkt i TPACK-rammeverket og et sosiokulturelt perspektiv på læring. TPACK-rammeverket danner grunnlaget for evaluering av lærerne sin digitale kompetanse, og hvordan samspillet mellom den digitale, pedagogiske og fagkunnskapen er avgjørende for en vellykket implementering av teknologi. Det sosiokulturelle perspektivet på læring blir anvendt for å kunne utforske viktige aspekter ved læring i sosiale kontekster. Da oppgavens forskningsspørsmål setter søkelys på språk og teknologi som medierende artefakter, belyses tilknyttede teorier om mediering. Dette er for å danne en ramme som gir meg muligheten til å analysere hvordan Campus Inkrement, som et medierende artefakt, fremmer eller hemmer lærer–elev-interaksjon og elev–elev-interaksjon. Teoriene blir videre brukt for å vurdere hvordan lærere bruker Campus Inkrement for å fremme samarbeidslæring. Denne studien tar utgangspunkt i en kvalitativ metode, der datainnsamlingen består av observasjoner av klasseromsundervisning og lærermøter, samt semi-strukturert intervjuer av faglærere. Observasjon av lærermøter har tatt utgangspunkt i feltnotater for å undersøke hvordan lærere diskutere Campus Inkrement. Observasjon av klasserom har bestått av videoopptak, og har gitt meg frie tøyler til å kunne fokusere på elev– elev-interaksjon, elev– lærer-interaksjon, og hvordan teknologi medierer samarbeid. Den innsamlede dataen har blitt analysert gjennom en teoridrevet innholdsanalyse, med betraktning i TPACK-rammeverket, og gjennom en tematisk analyse. Oppgavens problemstilling er todelt, da den ser på samarbeidslæring og fleksibilitet. Resultatene indikerer at lærere med høy digital kompetanse kan dra nytte av Campus Inkrement og bruke det på en variert måte for å legge til rette for samarbeid, mens en lærer med lav digital kompetanse kan være overveldet av begrensningene og heller foretrekke tradisjonelle undervisningsmetodikker. Videre viser funnene at mulighetene for tilrettelegging av fleksibilitet er knyttet til elevenes frihet til å kunne se på videoleksjonene som de selv ønsker – bestemme hastighet og hoppe over sekvenser av videoleksjonen – hoppe over oppgaver, og utnytte fasit-funksjonen. Videre viser funnene at lærere ikke kan tilpasse Campus Inkrement etter deres pedagogiske perspektiver. Til tross for denne utfordringen, viser funnene at en lærer med høy TPACK – teknologisk pedagogisk fagkunnskap – vil klare å se over den funksjonelle motstanden og bruke læringsverktøyet som en læringsfremmende ressurs, for eksempel ved å se på videoleksjonene i plenum eller skrive ut oppgavene enn å gi elevene friheten til å jobbe med oppgavene direkte i Campus Inkrement. | nob |