Sentrerende bønn - en empirisk studie blant deltagere tilknyttet Den norske kirke

Abstract

I denne oppgaven ville jeg undersøke en type åndelig praksis som foregår i lite omfang i norske folkekirkemenigheter i dag, men som har røtter langt tilbake i tid. Sentrerende bønn er en kontemplativ bønneform, som praktiseres både individuelt og i grupper. Den enkle, stille praksisen kan gi sterke assosiasjoner til monastiske tradisjoner. Nettopp derfor fant jeg det interessant at en helt «vanlig luthersk folkekirke» inviterer til samlinger med sentrerende bønn på jevnlig basis. Hvorfor skjer det? Hvorfor møter mennesker opp? Hvem møter opp? Er det de samme som kommer på gudstjeneste søndag klokken 11.00? Eller er det noen helt andre? Hva «får de ut av» denne praksisen? Det jeg ville prøve å finne et svar på gjennom arbeidet med oppgaven var: «Møter sentrerende bønn et åndelig behov som ikke blir dekket i ordinære gudstjenester?» I arbeidet med problemstillingen har jeg analysert 28 informanters svar på spørsmål om hhv sentrerende bønn og gudstjeneste. Innsamlingen ble gjort via et nettskjema. Det er informantenes egne erfaringer og begrunnelser for å delta på praksisen som har vært i fokus. Det innsamlede og analyserte materialet har jeg så drøftet i lys av aktuell faglitteratur, for å finne argumenter for og imot å anbefale en slik praksis for flere meingehter i Den norske kirke.