Hemmere og fremmere for praktisering av debriefing ved en hjemmesykehusenhet i psykisk helsevern

Abstract

Bakgrunn Både nasjonalt og på verdensbasis vektlegger man ønsket om at helsetjenester skal gis så nært pasienten som mulig, enten hjemme hos pasienten eller så nært hjemmet som mulig. Innføring av hjemmesykehus er en tjenesteinnovasjon som fordrer omlegging av arbeidsmetoder, og hjemmesykehus er en aktuell arbeidsform også i psykisk helsevern. Det er viktig å opprettholde god kvalitet på helsetilbudet til pasienten, og debriefing i læringsøyemed kan være en metode for å sikre god kvalitet og pasientsikkerhet, samtidig som det kan danne kunnskap for videreutvikling av tjenestene. Tidligere forskning har studert praktisering av debriefing ved hjemmesykehus bare i begrenset omfang. Formål Formålet med studien var å finne hemmere og fremmere for gjennomføring av debriefing ved tjenesteytelse i psykisk helsevern i form av hjemmesykehus. I denne sammenhengen betyr begrepet «debriefing» gjennomgang av pasientsaker for å lære av dem. Debriefing kan være en god metode i kvalitets- og pasientsikkerhetsarbeid. Det var derfor nyttig å undersøke om denne metoden kan brukes ved hjemmesykehus i psykisk helsevern. Materiale og metode Studien er en kvalitativ intervjustudie med informanter fra to enheter ved et sykehus i samme helseforetak, en hjemmesykehusenhet og en døgnenhet. 14 individuelle semi-strukturerte intervjuer ble gjennomført, 7 med informanter fra hjemmesykehusenheten, og 7 fra døgnenheten. Intervjumaterialet ble analysert tematisk ved å anvende COM-B modellen for å identifisere fremmere og hemmere. Funn Ved enhet A (hjemmesykehusenheten) var de viktigste fremmerne for gjennomføring av debriefing psykologisk trygghet, at det var nok tid i eksisterende møtestruktur til å kunne gjennomføre debriefing, og kultur for kvalitets- og pasientsikkerhetsarbeid. De viktigste hemmerne var tidspress og oppfatningen av at det ikke ville føles nyttig å gjennomføre debriefing i alle pasientsaker. Ved enhet B (døgnheten) var de viktigste fremmerne at det opplevdes nyttig å finne læringspunkter etter utfordrende pasientsaker, og at det var kultur for kvalitet- og pasientsikkerhetsarbeid. De viktigste hemmerne var at det var vanskelig å få samlet hele teamet for å få gjennomført debriefing, og at det ikke alltid føltes nyttig å gjennomføre debriefing i saker som ikke ble oppfattet som| utfordrende. Konklusjon Denne studien peker på at det er mulig å legge til rette for gjennomføring av debriefing ved hjemmesykehusenheter i psykisk helsevern. Det er særlig viktig at man setter av fast tid til debriefing og at man legger til rette for høy grad av psykologisk trygghet. Ved enhet B vil det være viktig å legge til rette for å få samlet teamet for å kunne få gjennomført debriefing. Siden denne studien er en kvalitativ studie kan man med dette studiedesignet ikke konkludere om årsaken til de identifiserte forskjellene i hemmere og fremmere ved de to enhetene, for eksempel hvordan selve organiseringen av tjenestene vil påvirke praksisen.