"Taper ungdommen sin sjæl, saa vinder filmlagerne den ganske verden" En idéhistorisk analyse av avisdebattene omkring sensorrollen i Statens filmkontroll 1913-1930

Abstract

Statens filmkontroll har en særstilling i norsk sensurhistorie og refereres ofte til som et av de mer ekstreme eksemplene på statlig sensur i det tjuende århundre. Ordningen ble innført som del av Kinoloven av 1913, hvor det i § 8 het at kontrollen ikke måtte godkjenne bilder som den mente kunne krenke ærbarhet, virke forrående eller moralsk nedbrytende å vise offentlig. Men enn så autoritativ den har vært utøvd, inntok filmsensuren først og fremst sin form gjennom filmsensorenes forsøk på å imøtekomme sterke krav fra innflytelsesrike pressgrupper i samfunnet. Blant annet ble flere representanter fra den norske kvinnebevegelsen talspersoner for strenge føringer og kontroll av det nye filmmediet. Kinoloven av 1913 ble etablert samme år som kvinner fikk stemmerett og markerte dermed et tilfeldig, men symbolsk sammenfall mellom filmkontrollen og kvinners vei inn i offentlige samfunnsdiskusjoner. Noe paradoksalt ble det dermed, ved å gå i bresjen for en streng sensurordning, at flere kvinnesakskvinner sørget for å markere sin stemme i samfunnsdebatten. Kronikker, intervjuer og leserinnlegg fra filmsensurens første virkeår, vitner utførlig om den sterke innflytelsen som sensurens mest engasjerte forsvarere har utøvd på filmkontrollens praksis. Denne oppgaven viser hvordan avisene i sin samtid var en sentral plattform for de offentlige forhandlingene av sensorrollen. Heller enn å forsøke å avdekke hva som har forsvunnet i det stille, har jeg undersøkt hvordan filmkontrollens praktiske utøvelse kan sees i sammenheng med eksplisitte forhandlinger av sensorenes status og rolle. Gjennom en todelt undersøkelse av sensorrollen ser jeg både på hvordan sensorene selv deltok i debattene omkring sitt eget virke, samt hvordan sensorrollen tok form gjennom kvinnebevegelsens engasjement som pressgruppe.