| dc.description.abstract | Bakgrunn: Primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten har sammen ansvaret for pasienter med psykisk lidelse. Arbeidsfordelingen er beskrevet i «Prioriteringsveilederen for psykisk helsevern» (1) og «Sammen om mestring» (2). Fastlegene skal fungere som portvakt, og rettighetsvurderingene gjøres på bakgrunn av opplysninger i henvisningen. På tross av mye opplysningsarbeid, møtevirksomhet og veiledning, er det fortsatt krevende for fastlegene å henvise rett nivå, så mange henvisninger resulterer i avslag. Videre er det stor variasjon i hvordan spesialistene vurderer henvisningene (3). BUP Øvre Romerike fikk Helse Sør Østs forbedringspris i 2021 for sitt inntaksprosjekt «All in» der de tok alle pasienter henvist fra en av sine opptakskommuner inn til basisutredning (4). Resultatet ble at 10% av de pasientene som normalt ville blitt tatt inn basert på papirvurdering av henvisning, ikke hadde behov for spesialisthelsetjeneste. 12 % av de som ville fått avslag basert på papirhenvisning, ble tatt inn etter basisutredningen. Vi kjenner ikke til at det er utført tilsvarende i en voksenpsykiatrisk pasientpopulasjon. Det er nå sterke føringer politisk og i det regionale helseforetaket på at pasienter ikke skal avvises ved henvisning til spesialisthelsetjenesten. Vi ønsket derfor å gjennomføre et liknende prosjekt som BUP Øvre Romerike for å se om det er samsvar mellom de rettighetsvurderingene som gjøres på bakgrunn av opplysninger i henvisningen (papirvurdering) og den kliniske vurderingen som gjøres av spesialist. Hvis det viste seg å ikke være fullt samsvar, ønsket vi å se om det var pasientgrupper vi «bommet» mer på enn andre og om kvalitet på henvisningen hadde noe å si for utfallet. Videre ønsket vi å estimere ressursbruk, samt hvordan det å innføre en første samtale på alle også påvirket pasientforløpene. Metode: Pasienter bosatt i Larvik kommune på henvisningstidspunktet ble i perioden 10.03.22 – 17.06.22 inkludert i prosjektet. Alle pasienter unntatt psykosepasienter, øyeblikkelig hjelp og pasienter til Helse og arbeid ble inkludert. Alle henvisninger ble rettighetsvurdert som vanlig basert på innhold i henvisningene i DPSets inntaksteam. Etter ordinær rettighetsvurdering på papiret, ble alle inkluderte pasienter satt opp på samtale hos spesialist uavhengig om det var vurdert avslag eller rett til behandling/utredning i inntaksteam. Spesialistene som gjennomførte den kliniske vurderingen, fylte ut skjema på hver pasient med variablene Kjønn (mann, kvinne og annet), Aldersgruppe (18-30, 30-50, over 50), Vurdering av henvisning (rett til utredning, rett til behandling, avslag) Diagnosegruppe ved vurdering av henvisning (), Anbefaling etter samtale (), Diagnosegruppe etter samtale (). Vi registrerte også hvilken spesialist som gjorde den kliniske vurderingen. Resultatene ble lagt inn i SPSS og det ble hentet ut deskriptiv statistikk. Det ble satt opp krysstabell Cohens Kappa for å se på grad av samsvar mellom rettighetsvurdering basert på opplysninger i henvisningen og klinisk vurdering. Vi gjennomførte logistisk regresjon for å kartlegge underliggende faktorer som alder, kjønn, kvalitet henvisning og hvilken spesialist som vurderte pasienten opp mot utfallet av vurderingssamtalen. Tilsvarende ble det gjennomført en logistisk regresjonsanalyse som sjekket disse variablene opp mot endring i vurdering fra vurdering av henvisning til vurderingssamtale. Vi beskriver også hvordan enkelte diagnosegrupper endrer seg fra papir til samtalevurdering. Vi beregnet endring i ressursbehov ved spesialistvurdering på alle henviste pasienter sammenliknet med nåværende praksis for inntak. Ressursbehov ved full bredding av spesialistvurdering på alle henviste pasienter ble estimert ved å ekstrapolere resultatene fra denne undersøkelsen. Forløpstider for pasientene ble hentet fra lokal Qlick View-app utarbeidet av sykehusets analyseavdeling. Resultater: Ved rettighetsvurdering basert på innhold i henvisning ble 41% vurdert til avslag, mens etter klinisk vurdering hos spesialist ble 33% vurdert å ikke ha behov for spesialisthelsetjeneste. Blant de pasientene som ble gitt rett til utredning fra inntaksteam, ble 22,8% vurdert å likevel ikke ha behov for DPS etter første samtale, mens for 12 av de 13 pasientene som ble vurdert til rett til behandling ble vurderingen opprettholdt etter klinisk vurdering. Av pasientene som ble vurdert til avslag av inntaksteam, ble 45,2% likevel vurdert i behov av spesialisthelsetjeneste etter første samtale. Ved logistisk regresjonsanalyse fant vi at diagnosegruppe spiller signifikant inn for om pasienten får rett til helsehjelp eller avslag, og diagnosegruppe virker også å kunne predikere om vurdering av henvisning blir endret ved vurderingssamtale. Vi fant for øvrig ingen andre variabler som signifikant kunne predikere rettighet eller avslag eller om vurderingen ble endret. Omleggingen av inntaksarbeid fra vanlig rettighetsvurdering på papir til at alle pasienter skulle møte spesialist for vurdering vil i vårt materiale medføre økt behov for vurderingskapasitet med 23%. I prosjektperioden medførte endret praksis til økning av andel pasienter som ikke var utredet innen anbefalt forløpstid fra 10% til 30%. Konklusjon: Studien vår tyder på at rettighetsvurdering basert på opplysninger i henvisning i for liten grad samsvarer med klinisk vurdering til at dagens organisering med fastlege som portvakt og henvisningsbasert rettighetsvurdering sørger for at alle pasienter med behov for psykisk helsehjelp får rett behandling på rett sted til rett tid. Videre vil en omlegging av inntaksarbeidet til at ingen skal avslås, men møte spesialist for vurdering føre til en ressursforskyving av spesialister fra pasientbehandling til vurdering av pasienter som skulle hatt hjelp i primærhelsetjenesten. Beregning av ressursbruk tilsier også at man ved å ta alle inn til vurdering forbruker mer ressurser totalt enn ved vurderinger av henvisning. Funnene våre bør lede til en drøfting av hvordan rett hjelp på rett sted til rett tid skal sikres, og hvordan man best kan organisere seg for optimal ressursutnyttelse innen psykisk helsevern, siden dagens organisering i for liten grad fører til det. | nob |