Samarbeid mellom politi og psykisk helsevern. Har politi og psykisk helsevern felles forståelse av oppgavefordeling, av taushetsplikt og av konsekvenser av lovendring i 2017?

Abstract

Jeg har undersøkt hvordan helsepersonell og politi forstår og tolker regler både om samhandling og om taushets- og opplysningsplikt. Jeg har videre undersøkt kunnskap om to spesifikke temaer, nemlig bruk av varetektssurrogat og endring i psykisk helsevernloven av 2017 og respondentenes vurdering av dette. Avslutningsvis har jeg undersøkt hvordan samarbeidet mellom politiet og psykisk helsevern oppleves. Undersøkelsen er gjennomført som en survey-undersøkelse med to vignetter som etterfølges av kunnskapsspørsmål og flere spørsmål om opplevd samarbeid som besvares på Likert-skala. Respondentene er helsearbeidere i psykisk helsevern i sykehusene i Helse Sør-Øst RHFs opptaksområde og politiansatte i de tilhørende politidistriktene. Undersøkelsen avdekker for begge grupper betydelige mangler i kunnskap om reglene for taushetsplikt og for informasjonsutveksling. Manglede kunnskap om regelverket kan blant annet avleses i respondenters vurderinger av om helsevesenet kan ta kontakt med politi for å få opplysninger for å gjennomføre en voldsrisikovurdering. Store mindretall misforstår ansvarsforhold, for eksempel knyttet til at en pasient rømmer fra en avdeling. Flertallet av respondentene i begge grupper opplever klare forbedringspunkter i samarbeidet og at overordnede etater som politidirektorat og helsedirektorat ikke legger tilstrekkelig til rette for god daglig samhandling. En konklusjon i oppgaven er at det er behov for tiltak som forbedrer samarbeidet mellom politiet og det psykiske helsevesenet. Konklusjonen baserer seg på både respondentenes egne vurderinger av samarbeidet, og de kunnskapshullene som er avdekket i undersøkelsen. Mye kan oppnås ved at kunnskapsnivået om gjeldende regler økes, slik at de muligheter for samhandling som allerede er der utnyttes. Råd og anbefalinger i tidligere rapporter til myndighetene og som ikke er fulgt opp, bør settes på agendaen og følges opp. I tillegg bør myndighetene komme med klare føringer og oppklaringer for å øke samarbeidet i det daglige til beste både for enkeltpasienter, for samfunnet og for å oppnå best mulig ressursutnyttelse. Det bør legges til rette for samhandling på alle nivåer. Politisk bør gjeldende lovverk gjennomgås, på direktoratsnivå bør føringer for samhandling gis fra politi- og helsedirektoratet samlet og det bør fremgå tydelig hva det er ønskelig og forventet at det samhandles om, inkludert føring for tolking av gjeldende og eventuelt oppdatert lovverk. I den enkelte organisasjon bør fora for samhandling utvikles eller videreutvikles, og det må være kjent i organisasjonen at forumet finnes og hvordan medarbeiderne kan komme i kontakt med forumet.

I have investigated how health workers and police officers understand and interpret rules about cooperation, duty of confidentiality, and obligation to provide information. I have specifically investigated to themes: the use of custody surrogates and an amendment of the Mental Health Protection Act from 2017, as well as the respondents’ own assessment of these. I have also investigated how the police officers and mental health care workers perceive the interactions. The investigation has consisted of a survey with two vignettes, followed up by detailed questions canvasing levels of knowledge, as well as how the respondents perceived the interactions. These questions were answered on a Likert scale. The respondents are health workers in mental health care in South-Eastern Norway Regional Health Authority admission area and police officers in the corresponding areas. The survey disclosed a significant lack of familiarity with the rules regarding duty of confidentiality and information exchange. This lack of familiarity clearly shown in the respondents’ assessment of the availability of a police-conducted assessment of risk of violence. A significant number of respondents misunderstand the division of their and the other party’s responsibilities, for instance when a patient escapes from a ward. The majority of the respondents recognize room for improvement. Both the governmental agencies, the National Police Directorate and the Norwegian Directorate of Health, could do more to facilitate beneficial day-to-day interactions. One of my conclusions is that there is a need to implement measures to improve the cooperation between the police and the mental health care institutions. This conclusion is based on both the respondents’ own assessments, and the lack of knowledge exposed by the survey. A lot can be gained by increasing the level of knowledge about the applicable rules, so that the current potential for cooperation may be taken advantage of. Prior reports to the authorities, which have not yet been acted upon, should be discussed and followed up. The authorities should state clear guidelines and clarifications for the purpose of increasing cooperation and interactions on a day-to-day basis. This will not only benefit the individual patient, but also society as a whole, and make better use of our resources. All management levels will benefit from better cooperation and more interactions. On a political level, the current laws should be reviewed. The Police and Health Directorates should issue clear common guidelines, which clearly state expectations for areas of cooperation, as well as guidance regarding interpretations and future updates of the current laws. The individual institutions should develop, or develop further- forums for interactions. These forums, and how to get in touch with them, must be communicated to all parts of the organization.