| dc.description.abstract | Denne avhandlingen tar sikte på å utforske hvordan tidligere kvinnelige stridende fra den største venstreorienterte opprørsgruppen i Latin-Amerika – Colombias revolusjonære væpnede styrker-Folkets Hær (FARC-EP) – opplever overgangen fra livet som stridende til livet som sivile i post-konflikt Colombia. Etter at president Santos og lederne av FARC-EP signerte den endelige fredsavtalen i 2016, viser rapporter hvordan tidligere kvinnelige stridende møter på særlige utfordringer i reintegreringsprosessen. Jeg undersøker hva deres historier kan fortelle oss om tradisjonelle kjønnsnormer, roller og stereotyper i det colombianske samfunnet spesielt, og om de komplekse kjønnsdimensjonene ved reintegrering generelt. Avhandlingen er situert i det tverrfaglige kjønnsforskningsfeltet og trekker på en kritikk av hvordan kvinner blir ekskludert i tradisjonell forskning på post-konfliktprosesser, samt i demilitarisering, demobilisering og reintegrerings (DDR) innsatser. Det maskuline bildet av krig marginaliserer kvinners aktive deltakelse i væpnede opprør, deres motivasjoner og ulike roller under krig, og reduserer dem til rollen som offer. Ved å gjennomføre semistrukturerte intervjuer med tidligere kvinnelige FARC-EP-stridende i Colombia, og ta i bruk tematisk analyse, er hensikten med denne oppgaven å belyse deres erfaringer av reintegreringsprosessen i reinkorporasjonsleirene (ETCRs). Ifølge mine funn kan deltakernes erfaringer konseptualiseres som en overgang 1) fra kollektiv til individuell håndtering av politiske, økonomiske og sosiale utfordringer, 2) fra guerrillera (kvinnelig stridende) til sivil, og 3) fra radikale til tradisjonelle kjønnsroller. Disse reintegreringsdimensjonene diskuteres i lys av teoretiske konseptualiseringer av kjønn, identitet og hierarki. Mine funn støtter at kvinnelige stridende fra venstreorienterte, marxistiske opprørsgrupper ikke bare utgjør en stor prosentandel av de stridende i disse gruppene, men at de ofte har midlertidige erfaringer med jevnere kjønnsrelasjoner, går inn i radikale kjønnsroller, praktiserer opprørsk femininitet og oppnår større makt på innsiden av disse opprørsgruppene. Når de vender tilbake til det sivile liv opplever mange et press om å påta seg tradisjonelle kjønnsroller, og ser på dette som å ‘gå tilbake’ et steg. For å bekjempe dette holder de fast på en sterk gruppeidentitet som compañeros/compañeras (medkamerater) i reinkorporasjonsleiren – et sted som gir grobunn for å forhandle frem alternative kjønnsnormer, roller og relasjoner post-konflikt. Ved å verdsette og praktisere kjønnslikestilling, gjennom for eksempel delt hus- og omsorgsansvar, blir dette sett på som å ta et steg ‘fremover’. Jeg argumenterer for at erfaringsbasert og kjønnssensitiv forskning på temaet er nyttig for forskere og beslutningstakere, da suksessfull reintegrering er en forutsetning for stabil og varig fred. | eng |