| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven om hunerne viser med en historiografisk gjennomgang hvordan primærkildenes rolle og betydning har gått fra å stå svært sentralt i litteraturen til gradvis å bli plassert i bakgrunnen. Dette til fordel for betraktninger med utgangspunkt i andre disipliner, da særlig antropologi og økologi. Samtidig som at dette har bidratt til en dypere forståelse av hunerne, har det også skapt nye utfordringer for historikere. Videre ser vi at primærkildenes grunnleggende begrensninger fremdeles preger litteraturen. En konsekvens av dette er at noen historikere trekker omfattende konklusjoner basert på et nokså tynt grunnlag. Gjennomgangen viser også hvordan utviklingen i litteraturen kan sees i sammenheng med generelle historiografiske utviklingstrekk og paradigmer. Videre viser den hvordan historikeres bedømmelse av primærkildenes pålitelighet har variert i stor grad. Vi ser eksempler på alt fra historikere som videreformidler det som står i primærkildene nærmest ordrett, til historikere som forkaster store deler av enkelte antikkforfatteres beretninger fullstendig. I nyere tid har det blitt mindre fokus på hva som er korrekt og usann informasjon, og et større fokus på ulike måter å forstå og tolke primærkildene i lys av ideer og kunnskap fra andre disipliner. I tillegg viser denne gjennomgangen hvordan enkelte historikere ikke alltid har vært like oppriktige om hva primærkildene forteller. Parafraseringer skreddersydd til spesifikke poenger gjør det vanskelig for leseren å selv bedømme om primærkildene faktisk støtter historikeres forestillinger. Dette illustrerer godt hvorfor kildekritikk generelt, også i antikkhistorie, er viktig. | nob |