Naturen i byen. En undersøkelse av idyllens betydning i "Marcovaldo, ovvero le stagioni in città" (1963) av Italo Calvino

Abstract

I denne oppgaven gjør jeg en narratologisk undersøkelse av Marcovaldo, ovvero le stagioni in città (1963) av Italo Calvino, med utgangspunkt Mikhail Bakhtins begrep om idyllens kronotop. Jeg vil forstå hvordan industrialiseringen av Italia og de påfølgende miljøforandringene får et litterært uttrykk hos Calvino. På hvilke måter kan spesifikke litterære former si noe om natur- og miljøforestillinger som ligger bak? Gjennom 20 fortellinger som gjerne kan leses som moderne eventyr, skildrer Calvino den enkle lagerarbeideren Marcovaldos opplevelse av en brytningstid i Italia, der landet gikk fra å være et jordbrukssamfunn til et industrisamfunn. Kan noe ha gått tapt i denne blomstringstiden? Marcovaldo føler seg fremmed i byen, og i følelsen av mistilpasning og fremmedgjørelse har det vokst fram en dyp lengsel etter naturen som han mener byen nekter ham adgang til. Men er naturen tapt? Og hvilke forestillinger ligger i det hele tatt til grunn for den naturen Marcovaldo ser for seg? Ved å analysere fortellingene i lys av idyllens kronotop undersøker jeg hvordan forestillinger som ligger til grunn for Marcovaldos syn på naturen kommer fram gjennom fortellingenes form. I tillegg bidrar kronotopbegrepet til en forståelse av forandringene i natursyn som oppsto i en brytningstid. Gjennom analysene ser jeg på hvordan forestillinger arves fra tidligere tider, og hvordan de kan få ny betydning i en verden som er endret til det ugjenkjennelige. Som et sekundært mål forsøker jeg å nærme meg kronotopens potensial i forlengelse av en narratologisk vending innenfor økokritikken.